Jeg skulle så gjerne ha truffet Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl. Etter min mening hver på sitt vis enestående og modige mennesker. De fulgte sitt hjerte, sin egen drivkraft og troen på seg selv; det menneskelige individ, med sine krefter og ikke minst sin egen verdi.
Heyerdahl hadde vannskrekk
Visste dere at Thor Heyerdahl hadde vannskrekk? At han holdt på å drukne da han var liten? Han satte ikke mål av seg til å finne ut av alt det han gjorde fra første stund – eller; det var ikke det som drev ham rundt hele kloden – det var mer det at han ble ført dit via det han så og opplevde underveis i arbeidet og livet sitt.
Jeg beundrer Thor Heyerdahl fordi han både våget og orket å stå opp for det han trodde på, imot alle ”vise menns” kunnskap og for lengst oppgjorte meninger. Mange var det som prøvde å gjøre ham til spott og spe for hans uortodokse teorier og metoder, men han lot ikke dette stoppe seg. Hele livet forsket Heyerdahl ut sine idéer og tanker, og lot andre mene hva de ville.
Lindgren var ingen barneekspert
Astrid Lindgren sa i et intervju at hun kunne ikke huske at hun noensinne la noen planer for fremtiden. At hun overhodet aldri hadde tatt noen beslutninger. Alt bare ble slik, sa hun. ”Jeg er ikke det grann mer ekspert på barn selv om jeg skriver barnebøker. Jeg tror bare at man skal behandle barn som mennesker.” Et annet av Lindgrens egne utsagn var: ”Noe budskap har jeg ikke. Men jeg vil gjerne spre en allmenn toleranse for menneskelig galskap.”
Jeg beundrer Astrid Lindgren for hennes holdninger, fordi hun våget å være seg selv, og fordi hun skrev etter sitt eget hjerte. Hun skrev om sterke og modige jenter, og varme og kjærlige gutter. Det var ikke vanlig tema den gangen hun skrev om Pippi og Brødrene Løvehjerte.
Vi har alle en drivkraft i oss
Både Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl ble født i enkle kår. Det var ikke noe spesielt som skulle tilsi at de skulle nå så langt – skrive særegen og prisbelønt litteratur, eller fornye vår forståelse av jordens folkevandring – og oppnå å bli sett opp til av mennesker over hele verden.
Det er kjernen i det jeg vil fram til; som Lindgren og Heyerdahl har vi har alle en egen verdi, en kraft – en drivkraft i oss – til å nå langt og dit vi selv vil.
Våger vi?
Våger vi følge vårt eget hjerte, og lar vi våre medmennesker, familiemedlemmer, arbeidskollegaer – følge sitt eget hjerte? Ikke bare det; oppmuntrer vi hverandre til å følge våre drømmer og visjoner? Det krever muligens en god porsjon raushet og overbærenhet, men til gjengjeld kan det føre til noe ekstra verdifullt for oss alle!
GODT NYTT ÅR 2012!
Filosofikari 