Reiser

Nicaragua

Høsten – nærmere bestemt de to midterste ukene i oktober – 2007 reiste jeg med ryggsekk, to svarte vesker, mine to elskede små’ elektroner’: en Dell 12″ laptop og en Sony Ericsson Cyber-shot 3,2 mp. Den siste har jeg tatt alle bildene mine med 😉

Jeg hadde bestemt meg for at turen begynte da jeg gikk ut av døra hjemme i blokka. Første frakt var med bussen til jernbanestasjonen, videre med toget til Gardermoen, og så videre…

Jeg ville nyte hvert minutt av denne reisen, som jeg hadde planlagt helt siden dattern min søkte på kulturstudier i Nicaragua i januar samme år.

Det var et vanvittig regnvær som møtte meg da flyet landet i Managua (hovedstaden), men jeg visste at det var regntid så litt forberedt var jeg.

Før jeg skulle treffe dattern min i Leòn, reiste jeg to dager til den idylliske byen Granada litt lenger sør. Der hadde jeg fått tips om (av min eldste sønn som hadde besøkt søstern sin før meg) at jeg burde ta inn på et hostel (Hospedaje) som het La Siesta.

Dette ble drevet av et elskelig ungt par, med en vidunderlig søt liten datter, hvor han var fransk og hun var nicaraguaner. Begge var opprinnelig lærere, og språkene de brukte seg i mellom fra fransk, spansk + engelsk med meg. Jeg kan bittelitt fransk, og var absolutt nødt til å lære meg spansk. Så å si ingen kunne noe annet enn spansk der jeg reiste rundt.

Halvparten av en reise består i å lære seg språket der jeg kommer, synes jeg. Derfor har jeg lært meg litt fransk, litt italiensk og nå litt spansk. Fra før kan jeg engelsk, tysk og norsk tegnspråk, foruten norsk som er mitt eget morsmål 🙂

Som reisehåndbok hadde jeg med meg The Rough Guide to Central America. Den forteller at Granada was once the jewel of Central America… grunnlagt i 1524 av F. F. de Córdoba, som oppkalte byen etter sin egen hjemby i Spania.

Granada var en søvnig, men utrolig sjarmerende by! Det vil si; jeg faller for slik ”sjarm” hvor jeg føler at jeg har fått være med på en tidsmaskin til sånn litt før min egen barndom (på sekstitallet). Alle så ut til å ha god tid – tiden kom til dem, den gikk ikke – og statusjag som flotte biler fantes ikke. Her syklet de stolt – så vel unge menn, som middelaldrende menn og gamle menn – rundt på sine enkle tråsykler (!) med kjæreste eller kone frampå sykkelstanga.

Jeg følte meg overhodet ikke utrygg en eneste gang i denne byen, og det bekreftet også mitt vertskap på La Siesta at jeg hadde ingen grunn til å være. Jeg vandret rundt; nøt at ingen hadde kommentarer jeg ikke ville høre, og bare sugde inn alt jeg så, luktet, hørte og følte med hud og hår, føtter og hender. Det var strigla gater og gater som ikke var strigla, ”fine” restauranter med spennende retter og små skur hvor de solgte noen salte kjeks (de så litt gamle ut, men pytt pytt!) og vann på flasker.

Marcella, vertinnen ”min” (jeg var alene gjest den første natta), tok meg med et sted hvor de solgte god ”gatemat”. Jeg betalte noe sånt som 20 NOK og da hadde jeg også spandert på Marcella, pluss gitt driks til de som lagde og solgte maten! Pengene rakk langt og lenger enn langt i Nica (alle sier bare det).

Denne siden, og bilder med reiseskildringen, vil jeg oppdatere litt om senn…