Monthly Archives: juli 2009

Om å eie eller å kvitte seg med ting

Hvis du bodde på 160 kvm sammen med mann og tre barn og skulle flytte til en bolig på 90 kvm med denne mannen, som ikke er far til barna dine, hvordan ville du ordne deg med å få plass til dine eiendeler? Eiendelene som bestod av dine vanlige klær (heller litt mindre enn det normale i utvalg), sportsutstyr (kanskje litt mer enn det normale), stoffer og annet formingsmateriell (mer enn normalt? Ja!), barnas gamle ting og tang (utvalg av leker og klær til minne + barnebøker! og utvalgte spill… kan komme godt med til eventuelle barnebarn), egne bøker, alt mulig av serviser, arvegods, møbler…

En ting er sikkert: når man flytter ser man hvor mye man har! Og hvor mye man eventuelt ikke burde ha…

Jeg tok 1/3 del av dette og kastet.. med hård hånd… som for eksempel over tiåroppsparte (fiiiine) stoffbiter samlet i to enorme stoffposer…

Jeg tok 1/3 del og ga bort til musikkorpsloppis og Fretex.

Endelig tok jeg den siste 3 delen med meg videre i livet, sammen med min mann. jeg syntes jeg hadde vært flink med sortering, og så fram til et ”lettere” liv, uten alle tingene som kunne binde meg. (Ha! der tok jeg feil…) Det siste barnet skulle flytte ut av heimen, ”ferdig oppdratt” og klar for egne eventyr, og samlerier.

Imidlertid var det slik at min mann og jeg hadde en mellomflytting mens vi bygget ferdig drømmehuset og da dette (drømmehuset) var ferdig oppdaget jeg til min forbauselse at jeg fortsatt hadde for mye ting og tang! Så jeg tok nok en gang 1/3 og kastet, 1/3 og gav bort og sparte den siste 3 delen til meg selv.

Nå hadde det seg slik at mitt andre ekteskap, med den mannen som ikke var far til mine barn, ble oppløst og jeg stod atter en gang overfor en ny flytting (etter tre år i drømmehuset). Denne gangen skulle jeg flytte fra 90 kvm til 41 kvm…

Hva gjorde jeg nå? Jeg tok ¼ del og kastet (utrolig at det fortsatt kan være så mye som man ikke trenger, men allikevel har!), ¼ og gav bort til loppis og Fretex, og sparte den siste halvdelen.

Slik har jeg levd i tre år. Nå har jeg fått ny kjæreste som skal bli min samboer, her i denne 41 kvm ”store” leiligheten… Rettferdigheten lenge leve; han skal få like mye plass her som jeg bruker (hvert fall nesten!) og hva må jeg da? Kaste ¼ del, gi bort ¼ del og spare halvparten av det jeg nå har.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette regnestykket kommer ut fra starten for litt under ti år siden til nå, men dette er hvert fall sikkert: jeg har fortsatt mange ting og tang! og det er meg ganske så ubegripelig. Men på grunn av alle disse flyttegjennomganger er jeg ganske sikker på dette også: (og som kanskje mange midt i livet ikke kan si det samme om) jeg har fullstendig oversikt over det jeg eier og har; fra den minste knapp i syboksen, via den håndbroderte duken fra grandtante i Danmark til pyntegjenstandene fra loppis i stueskapet. Dessuten har jeg beholdt kanoen min, gyngehesten til eldstemann fra hans farfar, alle barnas småleker og barnebøker. Det er for verdifullt til at jeg vil kvitte meg med det 🙂

Jeg ser fram til et liv med min utvalgte på våre til sammen 41 kvm boareal, og tror vi skal få leve lykkelig sammen her i mange, mange år. Hvem vet? Kanskje flytter vi etter hvert til en liten sjøbod på 6 kvm???

sjøbod

2 kommentarer

Filed under ALVEN

Nytelse

Nytelse kommer når kontrasten(-e) viser seg.

Når du har strevet gjennom mange år og passet på at barna dine har det bra; får mat, omsorg, oppfølging, gått på foreldremøter, lagd i stand til bursdagsfester, fulgt de til skitrening og vært fotballoppmann (selv om du ingenting kunne om det!) og så videre, og så videre. Når du da kan bestemme (nesten) helt over din egen tid, hvert fall når du har ferie og er på ei seter helt alene. Da gjør det ikke noe om du ikke står opp før du orker det, spiser før du har kroppsvasket deg, setter deg ut på trammen med ei god bok fordi det er sol, istedenfor å sette deg til å skrive (som den opprinnelige planen var) på den fagboka du satser på å komme i mål med snart… og så, når det kommer noen regndrypp; gå inn igjen i seterstua og ta seg litt mer kaffe fra termosen.

Nytelse har ikke bare med sex, sensualitet eller inntak av mat å gjøre.

Hvis du har sittet i nesten 2 timer på en buss, uten toalett, og du egentlig måtte på do før du reiste… ja, da er det nytelse å få gått på do, om ikke annet så for å få tisset! Og når det gjelder slike toaletting; det er nok ikke alle som er enige med meg, men jeg nyter utsikten fra utedoen på setra. Der kan jeg ha døra åpen og skue (det passer med et gammeldags ord her) ut på ei diger blomstereng, med fjellfuruer bak og nakne fjell bakom der igjen. Det er som i et eventyr, og dette er ikke klisjé. Asbjørnsen og Moe gikk faktisk rundt i disse traktene og samlet, skrev og tegnet illustrasjoner til eventyrsamlingene sine. (På skriftspråket mitt merker jeg at jeg for tida er preget av nynorsken i boka jeg leser. Nynorsken som igjen påvirker meg til å hente opp igjen noen av mine ”glemte” barndomsgloser fra oppveksten i Ringsaker. Boka jeg leser er for øvrig ’Saman er ein mindre aleine’ av franske Anna Gavalda. På baksida av boka står det blant annet: ”Det er ein kjærleiksroman, ein roman om livet, om relasjonar og kokkekunst.” Forfatteren har en – for meg – veldig spesiell muntlig måte å skrive på som jeg kjenner er en måte jeg selv kunne ønske å få til. Veldig sjarmerende! Digresjon slutt…) Tilbake til hvorfor det er en nytelse å se ut av dodøra: Jeg liker å se på alle stråene i enga, stråene som stikker langt opp over blomstene under seg, de duver så mykt, de duver i takt, de duver så vennlig og muntert i den lille trekken som hele tiden beveger seg ned fra fjellet og over dem på enga. Kanskje er det på grunn av lyset i stråene at det hele virker så blidt og så lite aggressivt? Når jeg ser riktig nøye etter kan det se ut som de spiller musikk, alle spiller på lag, ingen alene, de er sammen, alt og alle spiller sammen.

En annen nytelse som jeg aldri ”kommer over” er da jeg hadde syklet opp Valdres, med tjue kilo bagasje, bestående av blant annet telt, sovepose, stormkjøkken, varme klær etc. etc., på vei til Bygdin. På vei og på vei, sykkelturen var både veien og målet, men jeg hadde satt meg fore å komme til Bygdin, til fjellet. Været var upåklagelig (tror jeg må skrive mer om akkurat den sykkelturen siden også), jeg syklet alene (det er best; ingen som klager, ingen som er bedre enn meg, ingen som ikke liker det jeg vil..) og i bakkene opp mot Beitostølen ble jeg ganske så svett. Planen var å spise en bedre middag på Beito, med ditto godt drikke (dét går jo fint når man bare sykler!), men greia var altså at jeg var ganske svett… Da er det nytelsen kommer inn i bildet nok en gang; der helt inntil veien rant en frisk bekk, fjellbekk med klissrent fjellvann. Kaldt, ja, men «friskt og muntert» (som faren til ungene mine ville ha sagt). Jeg gikk ned i veigrøfta, kledde av meg… eeh, ikke trusa, men alt det andre, og stod med svette varme føtter i rennende fjellvann og vasket meg med såpe, og skylte alt av i like rent, kaldt vann, og … herlighet! O, salighet! Ikke på det beste luksushotell du kan gi meg i denne verden fantes bedre nytelse akkurat der og da! Forstår du hva jeg mener?

Jeg spiste en god middag, drakk et godt glass til og var veeeeldig fornøyd med tilværelsen.

2 kommentarer

Filed under Filosofi

Meningen med livet III

Er det å være lykkelig meningen med livet?

Er det når jeg har klart den eksamenen jeg har strevet mot, og som har gitt meg det resultatet jeg har hatt forhåpninger til, som gjør meg lykkelig og gir meningen med livet?

Er det å få være i den spesielle vennegjengen, bli kjæreste med den mannen som har de egenskapene jeg setter høyest, få det etterlengtede barnet, bli ferdig med drømmehuset, slå ut 1300 søkere i jobbstillingen jeg tenker er drømmejobben; er det noen av disse sakene som er Den Store Meningen med livet? Gjør det meg lykkelig? Egentlig?

Jeg kan bare snakke for meg selv.

 

Jeg tenker at de må være lykkelige som ikke har ambisjoner.

Er jeg naiv? Finnes det noen som ikke har ambisjoner, på egne eller andres vegne? Ambisjoner i forhold til venner, skole, utseende, utdannelse, bosted, bil, idrett, bla bla bla …

Jeg vet ikke om de menneskene finnes, men av og til virker det som om jeg møter noen slike. De virker (er?) så avslappet til livet, til omgivelsene, til andre, til seg selv. Det må være godt, tenker jeg da. De lever bare. Jeg mener ikke at de lever meningsløst, men kanskje ”enkelt”? Hva nå det betyr…

 

Hva vet jeg om andre?

Man vet ikke mer om andre enn det de forteller selv og det man eventuelt klarer å lese av deres kroppsspråk. Et indiansk ordtak sier: ”Først når du har gått fjorten dager i din nabos mokasiner kan du uttale deg om hvordan han har det.” Det vil være ganske mye man kan få med seg gjennom fjorten dager, med alle de timene og minuttene som fylles av den tiden. Det være seg oppgaver, bekymringer, utfordringer, slit, glede og sorg.

Men tilbake til meg selv.

 

Hva opplever jeg som meningen med livet?

Er det å oppnå lykke? Lykkefølelse? Tilfredshet? Nå mine mål? Hva nå de måtte være…

Er meningen med livet å ha det godt? Og hva er i tilfelle ”godt”?

Hver tid av livet har kanskje sin mening. Denne tiden, akkurat her jeg er nå, har sin mening for meg; sine utfordringer, gleder, sorger, slit, sine kontraster. Hva jeg gjør ut av det, hvordan jeg møter det som møter meg; det er meningen med livet i dette sekundet, minuttet, timen, dagen, denne uken, for meg.

2 kommentarer

Filed under Filosofi

Fjelliv

Den gamle mannen på nabosetra svinger ljåen; svusj, svusj. Gresset legger seg mykt og villig ned etter hvert som det blir kuttet av. Det er kveld, men fortsatt sommerlyst. Min seter denne sommeren ligger et stykke opp fra veien, med utsyn til fjella mot øst, sør og vest. Den gamle hilser til skyggelua da jeg går forbi. Han krummer ryggen lett, heiser skuldrene litt og lar ljåen gå i en jevn bue, fra side til side, mens føttene beveger seg i samme takt.

setra

Mot vest henger skyene helt ned i fjelltoppene. Fra stuebordet har jeg utsikt mot østfjella, og ser de tegnes skarpt mot den klare horisonten. Enga inntil setra venter på å bli slått. Den vokser tett. Marikåpe nederst, Kvitkløver over den, så Rødkløver over den igjen, og mykt duvende i kveldstrekken strekker sølvaks og strå seg med lange, smale kropper. Innimellom lyser det gult av Smørblomster. Riddersporer står staute i en tett sirkelformasjon ved utkanten av skigarden.

Ridderspore

Tett fjellfuruskog omkranser enga på to sider, men trærne er ikke høyere enn at jeg lett kan se over de fra der jeg sitter ved vinduet. På den tredje siden står spinkel bjørkeskog, med svarte stammer fra nedbør og snø. Den fjerde siden av enga har åpent utsyn mot dalen. En smal dal med en like smal elv, som på denne tiden av året har god vannføring. Fordi elva snor seg fra side til side i dalen, som for å kompensere for sin mangel på bredde, får den ikke så stor fart tiltross for mye vann. Den renner med en klukkende lyd som virker både munter og vennlig.

elva

Sauebreking og bjeller kan høres ganske nær. Sauebjellene har en litt matt klang; lang-lang, lang-lange-lang. Lyden forandrer seg i forhold til hvordan sauene beveger seg. Det er lett å høre om de springer, beiter eller bare rusler av gårde.

Det er to grinder jeg må gå igjennom for å komme på veien ned fra setra. Sauene beiter tett inntil. De stopper opp og kikker forundret på meg når jeg går forbi. Saueøynene er små, men de viker ikke. De følger mine bevegelser. Det ser ut som de prøver å finne ut av hva jeg er, eller hva jeg skal foreta meg. Det samme gjelder for ungdyra som beiter lenger bort, ved ei anna seter; de kikker også opp når jeg kommer. Prater jeg til de kommer de helt bort til gjerdet, og blir stående til jeg har gått. 

nabosauene

Setra har innlagt strøm, men ikke vann. Jeg må gå igjennom den ene grinda for å hente vann fra bekken. Vannet renner fra et rør over en plankerenne. Godt vann. Mye vann. Jeg henter i to dunker om gangen. Lyden av det rennende vannet er så sterkt at jeg instinktivt føler jeg må skru det av når dunkene er fulle, men det renner like sjenerøst videre. Når jeg bærer dunkene oppover stien, fester kroken i grinda og kommer opp på setertrammen, kjenner jeg på det gode ved å bruke kreftene på å kunne hente noe jeg selv trenger til livets opphold. Det samme kjenner jeg når jeg går ut i skåla for å hente ved. Jeg samler sammen litt store kubber som kan brenne en stund, noen små som er gode å få fyr med; bærer det i favnen inn i stua.

 peisstemning

Det er godt å kunne fyre opp i peisen om kvelden, høre den rolige blafringa fra ilden over vedkubbene og videre oppover i pipa. Lyset og bevegelsen fra ilden er mediterende; det er bare den som gjelder der og da.

 

Hyllest til fjellet

 

Stille

Stille gjør du meg

Slipper støy fra verden

Smyger

Smyger inn i celler

Dusjer sjelen

Sakte

Sakte kommer natten

Lyset dempes

Her

Her er jeg

Meg

Legg igjen en kommentar

Filed under ALVEN

Hyllest til fjellet

Henrik Ibsen har skrevet diktet som jeg siterer fra under her; at når jeg ser høyden (fjelltopper) må jeg vandre og at fjellet gir meg opplevelse av frihet, samt nærhet til Gud (det guddommelige). Fjelltoppene innbyr til utfordring; ønske om å bestige og beskue. Stillheten i fjellet gir ro til tanker, men også fri fra tanker; fred i sjel og sinn.

toppskue

Jeg får bo på ei seter nær Jotunheimen.

Seterhuset med blomsterenga gir gode minner om barneår og frihet til lek; frihet fra ansvar og tunge tanker.

nabokyrne

Marisko

Gleden over å komme til topps, mestre kroppen og kreftene, kjenne på kontrastene sulten og utslitt, mett og uthvilt; gir tilfredsstillelse utover det hverdagslige. Det hever livsopplevelsen utover det dagligdagse.

på vei mot toppen

fornøyelse og begeistring

Nu er jeg stålsatt,

jeg føler det bud

der byder i høyden

at vandre!

Mit lavlands liv

har jeg leved ud.

Her oppe på vidden

er frihet og Gud.

Der nede famler de andre.

Andre fjelldikt finner du også på http://www.klubbis.no/cgi-bin/ungikrk/imaker?id=9459

Legg igjen en kommentar

Filed under ALVEN

Sommerglede eller fortvilelse?

Ferien var rett rundt hjørnet. Jeg følte jeg hadde fortjent den. Gledet meg til å ha fri når det så ut til å bli godvær til og med.

Fri fra hva? Fri til hva?

Det tikket inn en tekstmelding: ”Jeg må snakke med deg.Har fått sparken.Vet ikke hva j skal gjøre?Hvordan skal j få penger til d som sønnen min og j trenger i sommer?Selvtilliten min r på bånn.Kan du ringe meg?”

Jeg hadde ikke pakket ferdig. Vi hadde langt å kjøre. Jeg svarte når jeg satt i bilen. Jeg var passasjer; sender ikke tekstmelding når jeg kjører… ”Ringer deg siden!”

 Et annet telefonnummer ringte: ”Jeg gleder meg til dere kommer, men jeg er så fortvilet! Det står ikke så bra til med meg nå. Du vet; jeg har holdt meg i mange år, men nå er jeg så fortvilet. Jeg tok to glass i går og nå er helvete løs. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg skal klare det. Jeg skal klare det. Nå kommer dere; det blir fint, men jeg tror… det er så vanskelig for meg. Hvorfor må dette hende meg? To glass; så godt i øyeblikket, men det blir et helvete. Jeg vet det..”

Den tredje telefonhenvendelsen tok jeg initiativ til selv. Det var for lenge siden sist; ja ikke mer enn halvannen uke, men det kan føles lenge for den som venter: ”Hei! Hvordan har du det?” ”Jo da.. og du; har du begynt ferien?” ”Ja, vi har akkurat satt oss i bilen. Det er meldt fint vær, så det blir nok en fin tur.” ”M m…” ”Tenker du at det går bra når du skal på familietreffet?” ”… ja… nei, det er vanskelig å si… Du vet, jeg føler at alle de andre er så fine. Alle har så fine jobber, hus, utdannelse. Jeg har egentlig ikke lyst å reise dit, og så måtte jeg jo kjøpe meg ei ny jakke og et par nye sko. Hadde ikke noe som var stilig nok til de folka der. Så ikke på beløpet; trakk bare kortet, hadde vel egentlig ikke råd til det. For å si det sånn; banken eier mer av det jeg har enn jeg gjør sjøl…”

Enda var det et par telefoner til jeg skulle tatt. Jeg fikk gjøre det i morgen.

Om natten kom marerittet: Jeg drømte om mennesker som stod i gjørme; som ikke kom seg opp, og som jeg ikke klarte å hjelpe samme hvor mye jeg prøvde. Jeg ropte, jeg sprang etter hjelp, men ingen ville være med meg. Selv hadde jeg liksom ingen krefter. Sakte, men sikkert så jeg de fortvilte menneskene forsvant i gjørma. Og til slutt; svopp! Så var de slukt, borte. Hjertet mitt hamret og dunket hardt. Jeg bråvåknet av at jeg satte meg opp for å trekke pusten.

Slik er det, tenkte jeg. Slik er det; slik føles det kanskje for de som har så tunge ting å streve med. De kaver rundt i gjørma, kaver og kaver, mens de graves mer og mer ned i sitt vanskelige liv. Tilslutt forsvinner de; enten inn i seg selv eller bort fra oss andre. Vi orker ikke se på, høre på, hjelpe de. Vi gir opp, de gir opp.

Ja, det finnes sommerglede, men det finnes også mye fortvilelse, dessverre. Livet er vanskelig for mange, men ekstra vanskelig for noen. Kontrasten er stor fra alle gledesmeldinger på Facebook og andre steder om sommersol, ferieturer, festivaler, øl på brygga til arbeidsledighet, alkoholavhengighet og fattiglusfølelse.

Jeg innrømmer at jeg har mest lyst til å lukke øynene, nyte mitt eget liv, la de andre som har problemer seile sin egen sjø, men vi kan ikke gi opp hverandre: ”Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!” (Gmlt ordtak) Det er tungt å gå ved siden av en som bærer tunge byrder, men det er enda tyngre å være den som bærer.

”Som din dag er, skal din styrke være.” Det er ikke en hån, det er et gudsløfte. For den som håper det stemmer kan det være et viktig håp, en livbøye liksom ens neste som orker å gå med i tunge stunder kan være det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi