Monthly Archives: januar 2010

HVA GJØR MISUNNELSE MED MEG?

BLIR JEG MISUNNELIG?

Det tok mange år før jeg oppdaget at jeg egentlig er et konkurransemenneske. Fordi jeg ikke likte å konkurrere trodde jeg ikke at jeg var et konkurransemenneske, men det var nettopp det motsatte! Fordi jeg ikke likte tanken på å ikke skulle være best likte jeg ikke å konkurrere…

Når det er noe jeg brenner for, engasjerer jeg meg sterkt med meningene mine og følelsene mine. Jeg vil også gjerne være synlig – og … tankesprang – kanskje har jeg her forklaringen på hvorfor jeg helst vil være best i ting; da blir jeg mer synlig?

Slå sammen det å brenne for noe og engasjere seg sterkt, med ønske om å være synlig. Hva får du da? En person som blir misunnelig hvis (les: når) andre brenner for samme sak og engasjerer seg sterkt, og i tillegg får oppmerksomheten om saken, og derved blir mer synlig enn meg!!! *livskrise*

Skjønner du hva jeg snakker om? Ikke? Da kan du bare hoppe over resten av blogginnlegget, eller ta det som en erfaring i møte med andre som eventuelt er som meg.

Svaret på spørsmålet i overskriften er: JA!

Nytt spørsmål:

HVA GJØR JEG NÅR JEG BLIR MISUNNELIG?

Det beste grepet jeg har funnet utav er å beundre de som ”vant”. Her: de som fikk oppmerksomheten om saken som også var mitt sterke engasjement.

Hvordan beundrer man noen ”slike”?

Hvis man kjenner de, eller har mulighet for kontakt, kan man gi de konkret, verbal feedback. Eller på godt norsk: si til de (eventuelt skrive til de) at det de gjorde for saken – enten det var å skaffe PR (norsk: omtale) eller få gjennomført noe på sakens vegne var suverent bra, godt, og liknende uttalelser.

En kjerne ved denne beundringen er at ordene fra meg må definitivt komme fra hjertet.

Og her kommer nok den største – og jeg tror; den beste – bearbeidelsen av misunnelsen inn.

Når jeg pålegger meg selv at gode ord skal komme fra hjertet, må jeg fylle tankene mine med noe som er positivt. Denne personen som jeg misunner er dyktig. Denne personen som jeg misunner kan jeg lære noe av. Denne personen som jeg misunner har gjort noe bra for en sak som jeg også syntes var viktig. Summen av disse tankene går i pluss.

Noe annet; når man gir bort disse gode ordene til den man (først) misunte, blir vedkommende som regel tydelig glad! Den som gjorde den gjerningen man selv skulle ønske man var blitt synlig for setter pris på å få anerkjennelsen min.

Svaret på spørsmålet i denne overskriften er:

Ved å beundre den/de man misunner, blir misunnelsen borte – eller; hvert fall – blir misunnelsen betydelig mindre!

Ett av mine selvlagde mottoer er:

”Man blir alltids holdt nede og med beina på jorda, av ting som skjer i livet. Det er ingen (nesten ingen?) som blir svevende opp i lufta så lenge, selv om de får positiv omtale.”

Hva gjorde at skrev dette blogginnlegget i dag?

Svar: det var gårdagens oppslag i Dagbladets lørdagsmagasin

http://www.dagbladet.no/2010/01/29/magasinet/pa_tomannshand/skole/havard_tjora/10160071/

HVEM ER JEG MISUNNELIG PÅ AKKURAT NÅ?

He, he… du har selvfølgelig gjettet svaret:

Ja, jeg er misunnelig på Superlæreren Håvard Tjora!

Han fikk en sjanse i et TV-program, han gjorde en god, meget god jobb, òg.. en viktig ting; han benyttet sjansen til å forkynne det som mange, mange med ham i norsk skole opplever: det må konkrete forandringer til i skolesystemet.

Håvard Tjora konkretiserer.

Akkurat dét tror jeg han vinner på; å konkretisere. Sette fingeren på de helt dagligdagse, konkrete utfordringene som ikke blir løst slik skolen og lærerutdanningen er organisert i dag. Lærerne er utdannet til å undervise; de har ikke fått utdannelse i alle de utrolig mange andre disiplinene som de også absolutt! bør være gode i, for å få kravene mot seg til å bli sånn noenlunde tilfredsstilt.

Jeg er ikke misunnelig på Tjora fordi han har funnet ut av disse konkrete sakene som er det norske skolesystemets utfordringer. Nei, disse konkrete utfordringene har nemlig jeg også sett… og selvfølgelig mange med meg/oss.

Jeg er misunnelig fordi Tjora fikk stemmen til dette; dette som jeg brenner for og engasjerer meg sterkt i, og som jeg gjerne skulle vært den som ble synlig med.

Jeg misunner Tjora fordi han er god til å uttale seg om disse utfordringene. Han er forbasket god og klar og tydelig og lett forståelig og.. og.. ja i det hele tatt!

HVA GJØR JEG MED MIN MISUNNELSE I DAG?

Jeg har allerede gjort noe; jeg har snart skrevet ferdig dette blogginnlegget 🙂

Kanskje Håvard Tjora leser det … ikke så farlig eller viktig akkurat for ham nå, tror jeg. Det mangler nok ikke på positive tilbakemeldinger etter et godt intervju i Dagbladets lørdagsmagasin.

Men kanskje, kanskje skjer det noe positivt etter Tjoras uttalelse, med norsk skolesystem – skolestruktur – og med lærerutdanningen?

Svaret på det siste spørsmålet:

Jeg har bestemt meg for å bli oppriktig glad hvis andres dyktighet i en sak som jeg brenner for, gjør at vedkommendes engasjement og synlighet – som jeg misunte – fører til framgang for saken!

Svaret på spørsmålet i overskriften blir altså:

Jeg blir glad!

…….

Et paradoks, men det er da noe?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi