Category Archives: Filosofi

Om visjoner og ambisjoner

Jeg skulle så gjerne ha truffet Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl. Etter min mening hver på sitt vis enestående og modige mennesker. De fulgte sitt hjerte, sin egen drivkraft og troen på seg selv; det menneskelige individ, med sine krefter og ikke minst sin egen verdi.

 

 

Heyerdahl hadde vannskrekk

Visste dere at Thor Heyerdahl hadde vannskrekk? At han holdt på å drukne da han var liten? Han satte ikke mål av seg til å finne ut av alt det han gjorde fra første stund – eller; det var ikke det som drev ham rundt hele kloden – det var mer det at han ble ført dit via det han så og opplevde underveis i arbeidet og livet sitt.

Jeg beundrer Thor Heyerdahl fordi han både våget og orket å stå opp for det han trodde på, imot alle ”vise menns” kunnskap og for lengst oppgjorte meninger. Mange var det som prøvde å gjøre ham til spott og spe for hans uortodokse teorier og metoder, men han lot ikke dette stoppe seg. Hele livet forsket Heyerdahl ut sine idéer og tanker, og lot andre mene hva de ville.

 

 

Lindgren var ingen barneekspert

Astrid Lindgren sa i et intervju at hun kunne ikke huske at hun noensinne la noen planer for fremtiden. At hun overhodet aldri hadde tatt noen beslutninger. Alt bare ble slik, sa hun. ”Jeg er ikke det grann mer ekspert på barn selv om jeg skriver barnebøker. Jeg tror bare at man skal behandle barn som mennesker.” Et annet av Lindgrens egne utsagn var: ”Noe budskap har jeg ikke. Men jeg vil gjerne spre en allmenn toleranse for menneskelig galskap.”

Jeg beundrer Astrid Lindgren for hennes holdninger, fordi hun våget å være seg selv, og fordi hun skrev etter sitt eget hjerte. Hun skrev om sterke og modige jenter, og varme og kjærlige gutter. Det var ikke vanlig tema den gangen hun skrev om Pippi og Brødrene Løvehjerte.

 

 

Vi har alle en drivkraft i oss

Både Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl ble født i enkle kår. Det var ikke noe spesielt som skulle tilsi at de skulle nå så langt – skrive særegen og prisbelønt litteratur, eller fornye vår forståelse av jordens folkevandring – og oppnå å bli sett opp til av mennesker over hele verden.

Det er kjernen i det jeg vil fram til; som Lindgren og Heyerdahl har vi har alle en egen verdi, en kraft – en drivkraft i oss – til å nå langt og dit vi selv vil.

 

 

Våger vi?

Våger vi følge vårt eget hjerte, og lar vi våre medmennesker, familiemedlemmer, arbeidskollegaer – følge sitt eget hjerte? Ikke bare det; oppmuntrer vi hverandre til å følge våre drømmer og visjoner? Det krever muligens en god porsjon raushet og overbærenhet, men til gjengjeld kan det føre til noe ekstra verdifullt for oss alle!

GODT NYTT ÅR 2012!

1 kommentar

Filed under Filosofi

Ukens dikt

Abonnere på e-dikt

Hver uke får jeg et nytt dikt i mailboksen min. Du kan også abonnerer på e-diktet, både for voksne og barn.  Jeg liker det, og abonnerer på begge. Anbefales!

Men for å få til å abonnere på begge måtte jeg oppgi to ulike mailadresser. Litt dumt akkurat det kanskje?

e-diktet i mailboksen min

Ukens dikt fra e-diktet; ikke spesielt dypt, men absolutt «nødvendig». På en måte er det godt å få noe delt som bare er her-og-nå, slik som livet er.

Tre skal ikkje

Tre skal ikkje vandra rotlause
rundt i skogane
gå seg vill i regnet
eller falla for vinden

tre skal sitja på kafé
ta seg ein kaffi
ta seg ein røyk
og la haust vera haust

Forfatter: Bjarte Bjørkum
Utgitt: Frå samlinga: Sjukdomsteikn.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi

Min skjønne niese har Asperger syndrom

Min ene skjønne niese (jeg har fire skjønne nieser=jenter/unge damer som jeg er tante til) har Asperger syndrom. Men egentlig er det ikke det – syndromet – som jeg skal skrive om, jeg skal skrive om min ene skjønne niese. Her vil jeg kalle henne for Anna. Det er altså ikke det hun heter, men dere som kjenner meg vet hva hun heter og for dere som ikke kjenner meg spiller det ingen rolle.

‘Anna’ er langt opp i tyveårene. Hun fikk sin diagnose da hun var cirka nitten år. For henne var det en lettelse å få en «kjent» beskrivelse av hvordan hun selv opplever seg og sitt liv. Men en person som får en diagnose er jo ikke mer lik andre personer med samme diagnose enn andre personer med andre diagnoser er lik andre. Min kjære niese ‘Anna’ er en person som har en fantastisk evne til selvrefleksjon, en selvrefleksjon som kan danke ut enhver av de hundreder (?) personer som jeg kjenner. Jeg kunne ha nevnt mange eksempler, men det er ikke poenget her. Det som er poenget er noe hun fortalte meg i dag. Vi bor på hver vår kant av landet, men i dag har vi sett hverandre og fått være sammen i flere timer. Da er det lettere å prate om «alt» enn når vi bare snakker i telefonen.

Litt forhistorie: ‘Anna’ har gjort noe av videregående skole, men ikke alt. Hun ønsker – som «alle» andre å gjøre dette ferdig. Men er det lett? Å nei; å finne den riktige personen med nok backup i sin ledelse, som igjen har økonomiske midler, eller orker å mase (MASE!) om disse midlene, slik at ‘Anna’ kan få den faglige og menneskelige kompetansen som skal til for å kunne fullføre vgs på sine premisser (hva heter det på «fint»?) det er som å lete etter gull i elva når alle de andre gullgraverne avsluttet syv år før du kom.

Litt mer forhistorie: ‘Anna’ har prøvd seg på et uttall av (såkalte) tilrettelagte arbeidsplasser. Ja! jeg kaller de for «såkalte» tilrettelagte. Jeg var selv på besøk til en av de, og slik som ‘Anna’ ble tatt imot og «lagt til rette for» var bare en vits. Det var overhodet ikke på hennes premisser. Når man har et så stort sosialt handicap (som jeg vil kalle det å ha Asperger syndrom), blir man utrolig dyktig på å kjenne om andre godtar en eller ikke. ‘Anna’ er ikke alltid like god på å lese av ansiktsuttrykk eller kroppspråk, men hun sanser veldig andre menneskers indre holdning.

Nå har det vært slik en stund at ‘Anna’ har funnet seg tilrette på arbeidsplassen (den nyeste). Hun fortalte meg ulike ting som hun har jobbet med i forhold til sin personlige utvikling. Jeg vil ikke nevne det her, men jeg blir så imponert! Hva denne min kjære niese som bare er i tyveårene har ervervet seg av selvdisiplin og personlig utvikling. Det skal nevnes at hun har hatt mange tunge år med sterk angst, i tillegg til alle de andre utfordringene; som å se jevnaldrene studere, få seg kjæreste, sertifikat, reise på turer med venner… uendelig mange ting «alle de andre» gjør som ikke ‘Anna’ kan tenke på å kunne gjennomføre.. alene. ‘Anna’ har en fantastisk nærfamilie; foreldre og søsken som stiller opp hundre prosent. De er svært glad i hverandre, og er hverandres støtter i ett og alt. Ære være!

Til høsten har ‘Anna’ fått muligheten til å ta to fag på Voksenopplæringen. Er ikke det flott? Jo… men nå kommer det som er SÅ trist… ‘Anna’ jobber 50%, det er maks av det hun kan makte, og hun liker seg. Men målet hennes er jo å avslutte videregående skole, så derfor er det flott å få to fag nå, MEN hun klarer ikke både to fag + 50% jobb, når 50% er maks av det hun har kapasitet til. Vet dere hva hun får beskjed om????? «Take it or live it!» Hun får ikke lov å jobbe mindre enn 50%!!! Hva gir du meg??? Er det lov å stille slike betingelser? HVA? De to fagene utgjør 3 timer x 2 i uka. Det vil si ikke 3 skoletimer, men 3 klokketimer.

‘Anna’ er fortvilet. Hun sier at det å tenke på å skulle konsentrere seg om skolefagene vil kreve mye. Det krever enda mer å tenke på at hun må gå på jobb etter disse timene. Hun går (atter en) sommer i møte med usikkerhet for høsten og hvordan hun skal klare å takle den. Egentlig skulle hun fått lov å glede seg fordi hun endelig har en jobb hun liker, og fordi det ser ut til at hun kan få gjøre ferdig noe hun har som mål. Isteden gruer hun seg fordi det ikke blir tatt hensyn til hennes begrensning – hennes begrensede kapasitet – men hun blir overstyrt i en alder av mange-og-tyve år fordi hennes stemme ikke blir hørt!!! HVA?? Hvorfor kan hun ikke få være med å legge til rette for det hun selv makter? Er det ikke en menneskerett å få ha et liv hvor man har mulighet for å kjenne på mestring? Hva er hjelpeapparatet til for om ikke det er for at de menneskene man skal hjelpe kjenner seg møtt og hjulpet??

ALLE gode forslag mottas med takk!

6 kommentarer

Filed under Filosofi, Politikk og samfunn

Konsentrere seg om èn ting..

Det er ikke lett for meg å konsentrere meg om én ting om gangen!
Har alltid hatt det sånn: mange baller i lufta.. slett ikke alle kommer ned, eller hvis de kommer ned så havner de ikke der de skal.

Hvor vil jeg med dette?
Nå er jeg inne i sosiale-medier-fasen, og da! er det mange mange ting å konsentrere seg om.. Men heter det å «konsentrere seg om mange ting» egentlig? Konsentrerer man seg når man ikke kan samle seg om én ting om gangen?

Sånn som meg; jeg vil gjerne være flink til å skrive, til å lage blogg, til å legge ut bilder, til å gjøre noe slik at jeg blir kjent…. You name it. Det er et håpløst prosjekt, antakelig. Og nå er jeg så gammel at jeg burde vite bedre!

For «hundre år siden» lagde jeg min egen nettside. Ja, faktisk! i 1997 må det ha vært. Det var gratis på noe som het tripod.com. Antakelig var det vi i dag kaller en blogg 🙂 Jeg lærte det av eldste sønnen min som da var 14 år. De hadde om dette i et prosjekt på skolen, og jeg – som syntes internett var et genialt medium – kastet meg på for å lære. I intensive to uker satt jeg med nettsiden/bloggen min. Den ble ganske fin, husker jeg. Svart bunn – moderne! – og med svart/hvitt bilder som jeg hadde scannet. Det var litt tungvint i den tiden.. ikke digitalkamera, selvom vi var en av de første som hadde det nyeste som regel. Mannen min var ganske nysgjerrig og ivrig på alt av ny teknologi som han kunne prøve.
Men tilbake til min nettside; data’n kræsja… vanlig på den tiden. Liten kapasitet, det tok jo evigheter å laste opp/ned ting og tang. Ikke var det så mange jeg kunne dele denne siden med heller – før Facebook og Twitters tid, selvfølgelig. Folk hadde jo knapt nok mail, og hvis de hadde det så sjekket de den ikke… Dét var gamle dager det! Men obs! det er bare 13 år siden 🙂

Jeg opprettet Facebookprofil for snart 4 år siden, min første Twitterprofil for snart 1 år siden, og denne bloggen omtrent på samme tid. Riktignok har jeg vært inne og hatt en nettside via et firma. Skrevet bloggposter i forbindelse med en annen jobb, og hatt egen (ikke operativ) nettside i 3 år.
I løpet av høsten i fjor fikk jeg endelig ordnet meg en operativ nettside til mitt nystartede firma Alven, og nå etter nyttår har jeg lagd en ny fagblogg til nettsiden, pluss opprettet enda en Twitterprofil til den nye fagbloggen.

Når jeg skriver det slik som ovenfor kan jeg kanskje bli litt imponert av meg selv, men det viktigste nå er jo å drive mitt nystartede firma; Ressurs – og kvalitetsveiledning for barnehager, allikevel surfer jeg rundt på nettet og finner stadig noen som jeg blir imponert over og bittelitt misunnelig på, fordi de er så flinke!

Jeg må nok hele livet jobbe med dette å avgrense meg for å bli flink til noe.. vanskelig øvelse, men øvelse gjør mester! Det er en trøst 🙂

Og NÅ kommer jeg til saken….
av mange jeg beundrer, som jeg blir begeistret av og litt misunnelig på…
se på denne nydelige fotobloggen som jeg kom over, som Elin Sire har!!!!
WOW og atter WOW!

1 kommentar

Filed under Filosofi

HVA GJØR MISUNNELSE MED MEG?

BLIR JEG MISUNNELIG?

Det tok mange år før jeg oppdaget at jeg egentlig er et konkurransemenneske. Fordi jeg ikke likte å konkurrere trodde jeg ikke at jeg var et konkurransemenneske, men det var nettopp det motsatte! Fordi jeg ikke likte tanken på å ikke skulle være best likte jeg ikke å konkurrere…

Når det er noe jeg brenner for, engasjerer jeg meg sterkt med meningene mine og følelsene mine. Jeg vil også gjerne være synlig – og … tankesprang – kanskje har jeg her forklaringen på hvorfor jeg helst vil være best i ting; da blir jeg mer synlig?

Slå sammen det å brenne for noe og engasjere seg sterkt, med ønske om å være synlig. Hva får du da? En person som blir misunnelig hvis (les: når) andre brenner for samme sak og engasjerer seg sterkt, og i tillegg får oppmerksomheten om saken, og derved blir mer synlig enn meg!!! *livskrise*

Skjønner du hva jeg snakker om? Ikke? Da kan du bare hoppe over resten av blogginnlegget, eller ta det som en erfaring i møte med andre som eventuelt er som meg.

Svaret på spørsmålet i overskriften er: JA!

Nytt spørsmål:

HVA GJØR JEG NÅR JEG BLIR MISUNNELIG?

Det beste grepet jeg har funnet utav er å beundre de som ”vant”. Her: de som fikk oppmerksomheten om saken som også var mitt sterke engasjement.

Hvordan beundrer man noen ”slike”?

Hvis man kjenner de, eller har mulighet for kontakt, kan man gi de konkret, verbal feedback. Eller på godt norsk: si til de (eventuelt skrive til de) at det de gjorde for saken – enten det var å skaffe PR (norsk: omtale) eller få gjennomført noe på sakens vegne var suverent bra, godt, og liknende uttalelser.

En kjerne ved denne beundringen er at ordene fra meg må definitivt komme fra hjertet.

Og her kommer nok den største – og jeg tror; den beste – bearbeidelsen av misunnelsen inn.

Når jeg pålegger meg selv at gode ord skal komme fra hjertet, må jeg fylle tankene mine med noe som er positivt. Denne personen som jeg misunner er dyktig. Denne personen som jeg misunner kan jeg lære noe av. Denne personen som jeg misunner har gjort noe bra for en sak som jeg også syntes var viktig. Summen av disse tankene går i pluss.

Noe annet; når man gir bort disse gode ordene til den man (først) misunte, blir vedkommende som regel tydelig glad! Den som gjorde den gjerningen man selv skulle ønske man var blitt synlig for setter pris på å få anerkjennelsen min.

Svaret på spørsmålet i denne overskriften er:

Ved å beundre den/de man misunner, blir misunnelsen borte – eller; hvert fall – blir misunnelsen betydelig mindre!

Ett av mine selvlagde mottoer er:

”Man blir alltids holdt nede og med beina på jorda, av ting som skjer i livet. Det er ingen (nesten ingen?) som blir svevende opp i lufta så lenge, selv om de får positiv omtale.”

Hva gjorde at skrev dette blogginnlegget i dag?

Svar: det var gårdagens oppslag i Dagbladets lørdagsmagasin

http://www.dagbladet.no/2010/01/29/magasinet/pa_tomannshand/skole/havard_tjora/10160071/

HVEM ER JEG MISUNNELIG PÅ AKKURAT NÅ?

He, he… du har selvfølgelig gjettet svaret:

Ja, jeg er misunnelig på Superlæreren Håvard Tjora!

Han fikk en sjanse i et TV-program, han gjorde en god, meget god jobb, òg.. en viktig ting; han benyttet sjansen til å forkynne det som mange, mange med ham i norsk skole opplever: det må konkrete forandringer til i skolesystemet.

Håvard Tjora konkretiserer.

Akkurat dét tror jeg han vinner på; å konkretisere. Sette fingeren på de helt dagligdagse, konkrete utfordringene som ikke blir løst slik skolen og lærerutdanningen er organisert i dag. Lærerne er utdannet til å undervise; de har ikke fått utdannelse i alle de utrolig mange andre disiplinene som de også absolutt! bør være gode i, for å få kravene mot seg til å bli sånn noenlunde tilfredsstilt.

Jeg er ikke misunnelig på Tjora fordi han har funnet ut av disse konkrete sakene som er det norske skolesystemets utfordringer. Nei, disse konkrete utfordringene har nemlig jeg også sett… og selvfølgelig mange med meg/oss.

Jeg er misunnelig fordi Tjora fikk stemmen til dette; dette som jeg brenner for og engasjerer meg sterkt i, og som jeg gjerne skulle vært den som ble synlig med.

Jeg misunner Tjora fordi han er god til å uttale seg om disse utfordringene. Han er forbasket god og klar og tydelig og lett forståelig og.. og.. ja i det hele tatt!

HVA GJØR JEG MED MIN MISUNNELSE I DAG?

Jeg har allerede gjort noe; jeg har snart skrevet ferdig dette blogginnlegget 🙂

Kanskje Håvard Tjora leser det … ikke så farlig eller viktig akkurat for ham nå, tror jeg. Det mangler nok ikke på positive tilbakemeldinger etter et godt intervju i Dagbladets lørdagsmagasin.

Men kanskje, kanskje skjer det noe positivt etter Tjoras uttalelse, med norsk skolesystem – skolestruktur – og med lærerutdanningen?

Svaret på det siste spørsmålet:

Jeg har bestemt meg for å bli oppriktig glad hvis andres dyktighet i en sak som jeg brenner for, gjør at vedkommendes engasjement og synlighet – som jeg misunte – fører til framgang for saken!

Svaret på spørsmålet i overskriften blir altså:

Jeg blir glad!

…….

Et paradoks, men det er da noe?

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi

Har du glemt noe?

Jeg glemmer og glemmer. Ikke fordi jeg er syk eller spesielt gammel, men jeg glemmer å svare på sms’r, på mailer, jeg glemmer avtaler og jeg glemmer telefonnummere – det vil si; jeg lærer vel aldri telefonnummere mer fordi jeg har jo adressebok i telefonen….

Jeg glemte nok noe når jeg var småbarnsmor, men nå; nå glemmer jeg MYE, stadig vekk.

Hva er det som gjør at jeg husket bedre og rakk mer da barna var små, jeg var alenemor, jobbet full tid i turnus, var aktiv med resten av familien, egne venner og drev med frivillig organisasjonsarbeid oppå alt dette? Ja, vi var endatil så heldige å ha både stort (nok) hus og en fin hage. Må tilføye at jeg vet barna mine ikke opplevde meg som stresset eller at vi ikke rakk å være sammen.

Hva er det som gjør at jeg føler at jeg hadde mer tid og roligere tid den gang barna var små, enn nå når de har flyttet ut for lengst, jeg har en liten leilighet, ingen hage, bare en minibalkong. Jeg bor sammen med kjæresten min og katten vår, og jeg tenker hvorfor føler jeg at jeg har det travelt? Ja, jeg er så heldig å fortsatt ha full jobb, kort avstand til jobben – det siste også til forskjell fra da barna var små – jeg er frisk, kjæresten min er frisk, de voksne barna mine er friske. Vi er veldig heldige.

Hvorfor oppleves det som om tida er travlere nå når jeg nesten «bare» har meg selv å bestyre enn da jeg var alene-småbarnsmor? Den gang mine barn var små fantes ikke alle valgene i mediaene som i dag. Jeg tenker ikke på travelheten jeg føler fordi jeg tenker jeg har noen grunn til å klage, men jeg tror det er en grunn til å tenke på hva jeg bruker all denne nye ekstra tiden til.  Jeg oppsøker noen av de nye sosiale mediaene, slik som nå; jeg skriver blogginnlegg. Men det å skrive blogginnlegg er også en buffer for meg, en ventil, et utløp for ulike tanker som jeg har behov for å sortere med bokstaver, satt i struktur med setninger, og formet ved noe som kan bli en sammenhengende mening.

Noe annet som jeg tar av tiden til er å tvitre, være sosial med mennesker jeg ikke ser, men som meddeler egne interessante tanker samt tipser om spennende, morsomme, alvorlige artikler rundt om i den store nettveven. Som med begynnelsen av Facebook – som jeg har vært med i i godt over to år – har også Twitter tildels «fanget bordet» mitt; det er et spennende og forførende medium når det er nytt for en. Jeg trøster meg med at jeg synes selv jeg lærte å «styre meg» overfor mediaforførelser den andre gangen den første såpeoperaen på norsk Tv herjet rundt i samfunnet vårt. Da Dynastiet ble satt opp med nye serierunder tenkte jeg også at «bordet fanger» og at jeg ble ufri av å skulle følge med, så jeg lot være å se på!

Nemlig! Der var ordet: UFRI! Hvem bestemmer over min tid nå når jeg ikke lenger er småbarnsmor? Jeg styrer jo dette selv. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil lese en bok en hel kveld. Jeg kan bestemme at jeg «bare» vil besøke venninner istedenfor å Face’, Tvitre, Blogge, sjekke nettsteder eller se på Tv serier. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil gå en tur, ikke gjøre noe, ikke være nyttig, ikke hele tiden være oppdatert, ikke ikke ikke ….

Er det alle de tingene jeg vil være en del av og være med på, som gjør at jeg glemmer de enkle tingene, glemmer de selvsagte tingene. Noen ganger gjør det selvfølgelig ikke noe å glemme, men andre ganger kan man risikere å såre noen fordi man glemmer. Den som «blir glemt» opplever seg selvfølgelig ikke viktig, og med rette; vedkommende er ikke viktig når det blir slik i min hverdag at jeg glemmer å svare på en henvendelse eller glemmer en avtale fordi det er så mye annet som er .. ja, viktigere?

I et par andre blogginnlegg har jeg skrevet om nytelse. Jeg tenker at noe av det å være FRI fra ting man frivillig «binder» seg til med for eksempel dagens sosiale medier, er at man da blir fri til å nyte. Nyte at tiden kommer. Tiden er årets dager, årets tider, årets variasjoner. Tiden er musikk, toner, latter, kjærlige kyss, en varm hånd i sin, en katt som maler på fanget. Tiden er livet og livet er noen ganger en kjent stemme i telefonen, et godt og anerkjennende blikk på seg eller en god samtale.

Har du glemt noe? eller: Har du også glemt noen?

Kanskje er jeg ikke helt alene om dette. Vi som er en aktiv del av mange av de nyeste sosiale mediaene kan tenke på om de binder oss eller frigjør oss; om de fanger bordet eller løser oss fra det. Livet er spennende, livet går fort og hva ønsker jeg skal fylle tiden og livet mitt?

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi

Mot en verden av lys

For den som elsker

er årstidene åpne dører

og du skal gå inn


Og alt du elsker

skal gro av deg

hvis du har tid og tør

elske alt som gror i deg


For du er den

som elsker og blir elsket

den som sår og blir sådd

Mot en verden av lys er ditt live

Både kimen og mørket

Stein Mehren

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi