Oss selv nok?

I papirutgaven av Aftenposten i går (fredag 7. august) skriver min samby(gd)ing og et av mine forbilder Unni Helland (lærer og skribent) under Debatt på side 5 et innlegg til valgkampen.

Jeg siterer:

«VALG. En ny profet Per har sett Afrika som et glimrende asylmottak. Kurdere, afghanere og palestinere, Afrika neste! For Per, han er og blir seg selv nok.»

Frp har kommet med et forslag som fler enn meg ikke er sikre på om vi kan ta alvorlig, men Helland gjør det, og hun har sitt innspill til det. Hun forteller om vårukene sine på Fjell skole i Drammen, hvor hun har hatt sine 27 3. klassinger fra Norge, Tyrkia, Marokko, Somalia, Pakistan, Kosovo og Brasil, som har spilt seg gjennom Peer Gynts eskapader med liv og lyst. Jeg kunne ønske meg å sitere alt (siden det ikke finnes på nettet), men nøyer meg med å sitere det hun skriver i lyrisk form:

«Jeg bergtas av denne vår Peer, og jeg spør: 

Peer skaper spørsmål. Har vi funnet svar?

Er denne vår Peer blitt nasjonens far?

Er det kun egen navle vi ser?

Støpt i formen til Gyntske Peer?

– og elevene mine svarer, slik vår Peer begynner:

Du vil møte en Peer, og vet du, vi tror

at det nok bor

en slik liten Peer i fler’ og fler’.

Peer Gynt var dikter, løgner, en dott.

Peer Gynt var jentefuten som diktet alt så flott.

Peer Gynt var håpet, mor Aases sønn,

men lukket øret for morens bønn.

Peer Gynt er nordmann, men også verdensborger.

Peer Gynt er mennesket med gleder og med sorger.

Peer Gynt er hvit og brun og svart,

på flere kontinent han levde vilt og hardt.

Vi vil bygge broer og prøve vise dere

at det bor litt av Peer i flere og flere.

Er vi oss selv, eller oss selv nok?

Blir vi ansvarsløse i anonym flokk?

Vi vil være mennesker i solidaritet.

Vi vil vise omsorg fordi vi vet:

vi er ikke svarte, hvite eller brune,

nei, vi er ikke det.

Vi er oss selv – altså ganske enkelt

et vanlig menneske.»

Reklamer

Mot en verden av lys

For den som elsker

er årstidene åpne dører

og du skal gå inn

Og alt du elsker

skal gro av deg

hvis du har tid og tør

elske alt som gror i deg

For du er den

som elsker og blir elsket

den som sår og blir sådd

Mot en verden av lys er ditt live

Både kimen og mørket

Stein Mehren

Fjelliv

Den gamle mannen på nabosetra svinger ljåen; svusj, svusj. Gresset legger seg mykt og villig ned etter hvert som det blir kuttet av. Det er kveld, men fortsatt sommerlyst. Min seter denne sommeren ligger et stykke opp fra veien, med utsyn til fjella mot øst, sør og vest. Den gamle hilser til skyggelua da jeg går forbi. Han krummer ryggen lett, heiser skuldrene litt og lar ljåen gå i en jevn bue, fra side til side, mens føttene beveger seg i samme takt.

Mot vest henger skyene helt ned i fjelltoppene. Fra stuebordet har jeg utsikt mot østfjella, og ser de tegnes skarpt mot den klare horisonten. Enga inntil setra venter på å bli slått. Den vokser tett. Marikåpe nederst, Kvitkløver over den, så Rødkløver over den igjen, og mykt duvende i kveldstrekken strekker sølvaks og strå seg med lange, smale kropper. Innimellom lyser det gult av Smørblomster. Riddersporer står staute i en tett sirkelformasjon ved utkanten av skigarden.

Tett fjellfuruskog omkranser enga på to sider, men trærne er ikke høyere enn at jeg lett kan se over de fra der jeg sitter ved vinduet. På den tredje siden står spinkel bjørkeskog, med svarte stammer fra nedbør og snø. Den fjerde siden av enga har åpent utsyn mot dalen. En smal dal med en like smal elv, som på denne tiden av året har god vannføring. Fordi elva snor seg fra side til side i dalen, som for å kompensere for sin mangel på bredde, får den ikke så stor fart tiltross for mye vann. Den renner med en klukkende lyd som virker både munter og vennlig.

Sauebreking og bjeller kan høres ganske nær. Sauebjellene har en litt matt klang; lang-lang, lang-lange-lang. Lyden forandrer seg i forhold til hvordan sauene beveger seg. Det er lett å høre om de springer, beiter eller bare rusler av gårde.

Det er to grinder jeg må gå igjennom for å komme på veien ned fra setra. Sauene beiter tett inntil. De stopper opp og kikker forundret på meg når jeg går forbi. Saueøynene er små, men de viker ikke. De følger mine bevegelser. Det ser ut som de prøver å finne ut av hva jeg er, eller hva jeg skal foreta meg. Det samme gjelder for ungdyra som beiter lenger bort, ved ei anna seter; de kikker også opp når jeg kommer. Prater jeg til de kommer de helt bort til gjerdet, og blir stående til jeg har gått. 

Setra har innlagt strøm, men ikke vann. Jeg må gå igjennom den ene grinda for å hente vann fra bekken. Vannet renner fra et rør over en plankerenne. Godt vann. Mye vann. Jeg henter i to dunker om gangen. Lyden av det rennende vannet er så sterkt at jeg instinktivt føler jeg må skru det av når dunkene er fulle, men det renner like sjenerøst videre. Når jeg bærer dunkene oppover stien, fester kroken i grinda og kommer opp på setertrammen, kjenner jeg på det gode ved å bruke kreftene på å kunne hente noe jeg selv trenger til livets opphold. Det samme kjenner jeg når jeg går ut i skåla for å hente ved. Jeg samler sammen litt store kubber som kan brenne en stund, noen små som er gode å få fyr med; bærer det i favnen inn i stua.

 

Det er godt å kunne fyre opp i peisen om kvelden, høre den rolige blafringa fra ilden over vedkubbene og videre oppover i pipa. Lyset og bevegelsen fra ilden er mediterende; det er bare den som gjelder der og da.

 

Hyllest til fjellet

 

Stille

Stille gjør du meg

Slipper støy fra verden

Smyger

Smyger inn i celler

Dusjer sjelen

Sakte

Sakte kommer natten

Lyset dempes

Her

Her er jeg

Meg

Hyllest til fjellet

Henrik Ibsen har skrevet diktet som jeg siterer fra under her; at når jeg ser høyden (fjelltopper) må jeg vandre og at fjellet gir meg opplevelse av frihet, samt nærhet til Gud (det guddommelige). Fjelltoppene innbyr til utfordring; ønske om å bestige og beskue. Stillheten i fjellet gir ro til tanker, men også fri fra tanker; fred i sjel og sinn.

Jeg får bo på ei seter nær Jotunheimen.

Seterhuset med blomsterenga gir gode minner om barneår og frihet til lek; frihet fra ansvar og tunge tanker.

Gleden over å komme til topps, mestre kroppen og kreftene, kjenne på kontrastene sulten og utslitt, mett og uthvilt; gir tilfredsstillelse utover det hverdagslige. Det hever livsopplevelsen utover det dagligdagse.

Nu er jeg stålsatt,

jeg føler det bud

der byder i høyden

at vandre!

Mit lavlands liv

har jeg leved ud.

Her oppe på vidden

er frihet og Gud.

Der nede famler de andre.

Andre fjelldikt finner du også på http://www.klubbis.no/cgi-bin/ungikrk/imaker?id=9459

ALENE II

Under forrige ‘Alene’ overskrift skrev jeg at ordet alene behøver ikke være noe som er negativt, men det er mange ganger en utfordring! En utfordring som jeg synes Margaret Skjelbred har formulert helt perfekt i dette diktet som står under her. Jeg synes jeg hører hos henne at til syvende og sist har du bare deg selv å stole på.

Mange ganger er / gjør vi oss? avhengige av andre, vi har forhåpninger, vi har forventninger og så skjer det noe vi annet enn det vi hadde håpet, forventet, ønsket oss. Vi kan bli så skuffet, såret, desillusjonerte, og hvorfor blir det slik?

Er det fordi vi regner med, håper på, forventer, ønsker oss det urealistiske? Det er til syvende og sist bare oss selv vi kan gjøre noe med, leve ut fra, og leve med.

Jeg har en tro på både en Gud, en Kristus, en Hellig Ånd og en himmel, men allikevel er jeg egentlig satt helt alene på jorda. Selvom jeg har denne troen så må jeg leve ut fra meg selv, velge ut fra meg selv – hvem jeg er – oppføre meg ut fra meg selv og være mot andre slik jeg klarer.

Bjørn Eidsvåg synes jeg er litt inne på noe av dette i sangen ‘Eg ser’; jeg må gå, grine, leve og død sjøl, sier Eidsvåg i den sangen, men vi kan gå, grine, leve med hverandre og eventuelt med det guddommelige vi tror på. Døden må vi gjennom alene, men først altså livet og Margeret Skjelbred sitt dikt:

DET ER ALEINE DU ER

Det er aleine du er.
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.

Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tia;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær´u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg har ei fotnote der*.

 

 

 

—————-
* Det er aleine du er.

Det er fantastisk å høre Margaret lese opp sine egne dikt. Får du sjansen til å høre det burde du sette av tid eller kjøpe lydbok med henne (hvis det finnes?).

Da jeg googlet overskriften til diktet kom jeg inn på Hannes hjørne. Der har jeg vært før, og det er en spennende blogg, derfor har jeg lagt den som tag. Skal legge den inn på mine anbefalte blogger, bare jeg kommer så langt…

Det er jo en redaktørjobb dette å lage seg en blogg 🙂 tar litt tid. Morsom tid!

Hannes hjørne http://hannej.blogspot.com/

Mange som bryr seg?

Åååå sååå rørt jeg blir når det er så mange venner som gleder seg med meg!!!!!!!!!!

Det er mye fint med Facebook syns jeg; noen ganger trenger man trøst og oppmuntring mens andre ganger er det godt å dele gleder, og det mangler ikke på respons på noen av delene.

Denne gangen hadde jeg noe hverdagsgledelig å melde; jeg fikk 10 (!) thoms up og 4 hyggelige kommentarer.  Ikke nok med det, så ringte naboen min her i blokka på døra mi og lurte på om jeg ville ha litt av kaken som hun hadde bakt til elevene sine idag, og som det var enda mer igjen av. Kakemons som jeg er sa jeg selvfølgelig ikke nei takk!

Verden består fortsatt av mange mange gode og søte mennesker som gidder å bry seg – på en positiv måte.

DA BLIR JEG VELDIG GLAD OG FORNØYD!

Slik kommer du hjem

på en blå blå hest

omslynget av eventyr

kommer du hjem som et nyskrevet dikt.

(Ambjørg Pauline Oldervik)

ALENE

Morgon

Stundom

er det godt å vera

åleine med orda,

stå opp i grålysing

stiga over dørstokk

trø naken i nysnø

og vera den fyrste

på jorda.

(Signe Seim)

Alene oppleves ofte som et negativt ladet ord, men mange ganger er det et godt ord, det oppleves som en god situasjon å være alene. Som da dette headingbildet på min blogg ble tatt. Jeg reiste alene (se siden min REISER) til Nicaragua. Det var en selvvalgt alenetur, nydt i store og lange drag; jeg nyter enda å tenke på opplevelsen og nå er det snart 2 år siden.

Når man er alene kan sanseinntrykkene komme til med full styrke.

Jeg liker å kjenne at jeg har et sanseapparat og at jeg har emosjoner. Da kjenner jeg at jeg lever,  at jeg opplever, at det er mye som skjer rundt meg som jeg kan observere, betrakte og fundere på.

Når man er alene kan man «gjemme seg» litt, eller være ekstra synlig, alt ettersom hvilket behov man har der og da, eller hvilken setting man er i. I en togkupè eller på en flyplass kan man sånn helt drukne når man er alene, og det kan føles godt. Da er det lettere å være en observatør, en betrakter. Mens når man kommer inn på et pensjonat eller et annet sted man må henvende seg direkte, blir man veldig synlig fordi man har ingen å bli delt oppmerksomhet med. For de av oss som liker en positiv eksponering føles det godt å være den eneste som blir snakket til i «reisefølge».

Begge disse ovennevnte opplevelsene sitter jeg igjen med etter aleneturen til Nicaragua. Mange er opptatt av at en reise må deles med reisefølge når man kommer hjem, og at man må ha noen å glede seg sammen med. Selv skrev jeg reisebrev og sendte med epost mens jeg var avgårde. Jeg fikk mange gode eposter tilbake, og mine egne gleder over turen og opplevelsene har jeg gjemt i hjertet mitt og i bildene mine som jeg kan ta fram og se på. Og nå deler jeg jo faktisk dette med deg som leser her på bloggen min!

Alene kan være noe som gir energi, fordi det gir rom for påfyll til sjel og sinn.