Bloggcamp med de unge :-)

Dag 1 – fredag 25/6 2010

Vi pakket sekker, soveposer og telt, og benyttet NSBs komfort til Sørlandets perle. Joda; vi har en bil, men vi har også kundekort på toget, og benytter det så ofte som mulig!

Dag 2 – lørdag 26/6 2010

Vi sov godt i vårt nyinnkjøpte telt i Bloggcamp’en, på Odderøya i Kristiansand, med nyyydelig vær. Vi er «de gamle» sammen med de unge, og vi kjenner oss sååå godt ivaretatt og inkludert 🙂 Dette blir spennende!

Jeg ser fram til å møte andre bloggere, twittervenner og lære nytt. Samboer Even er kanskje ikke like ivrig blogger som meg, men han får sikkert inspirasjon her. Hvert fall koser han seg!

Scenen til bloggcamp’en ligger i idylliske Bendiksbukta, og den første til å holde foredrag var Cecilie Staude fra BI, om:  ‘Blogg – ditt personlige varemerke’.

Kristin Oudmayer var neste kvinne, om: ‘Fra blogginnlegg til bok’ – hennes vei via blogg til å bli forfatter av ‘Fordi jeg fortjener det’, også kalt Mobbeboka.

Jeg blir stolt av å høre dyktige damer som holder foredrag, i tillegg til at jeg suger til meg av lærdom!

Moro også å høre ‘bloggnytt’ fra Sverige; Simon Sund og fra USA; Arnt Eriksen. Workshopen var nyttig og spennende; her fikk vi være sammen med «gutta boys» fra blogg.no. Fint å kunne stille spørsmål om det en selv er opptatt av og lurer på, og få andres innspill med en gang.

For meg var det ekstra hyggelig å møte Kristin Oudmayer (‘vrangest’ på twitter) og Célin Thommesen (‘sjefsengel’), siden jeg har tvitret med de et helt år! Vi delte ut hjertelige klemmer til hverandre, og fikk pratet litt. Men siden Even og jeg var litt trøtte på lørdagskvelden mistet vi derfor sosialt samvær og en flott konsertopplevelse med de andre deltakerne, men men…

Dag 3 – søndag 27/6 2010

Even og jeg puttet propper i ørene da vi la oss i teltet, og sov godt den natten også. Vi koste oss videre denne siste bloggcampdagen med hyggelige mennesker og vidunderlig vær 🙂 Super kombinasjon med faglig innputt og nye bekjentskaper!

Martin Bekkelund og Even Sandvold Roland hadde innlegg om ‘Opphavsrett på internett og forbrukermakt’. Veldig moro å høre «historier fra virkeligheten», samt få god info om viktig tema. Videre fikk vi besøk av Stormberggründeren Steinar J. Olsen som – i tillegg til å holde foredrag om ‘Trenger en bedrift blogg, Facebook og Twitter?’ – også tok et lite filmklipp hvor Even og jeg sitter til venstre (foran Steinar), og Célin sitter til høyre 🙂

Thomas Moen & co fortjener en stor takk for vel gjennomført Bloggcamp 2010!

2 kommentarer

Filed under Kultur

Min skjønne niese har Asperger syndrom

Min ene skjønne niese (jeg har fire skjønne nieser=jenter/unge damer som jeg er tante til) har Asperger syndrom. Men egentlig er det ikke det – syndromet – som jeg skal skrive om, jeg skal skrive om min ene skjønne niese. Her vil jeg kalle henne for Anna. Det er altså ikke det hun heter, men dere som kjenner meg vet hva hun heter og for dere som ikke kjenner meg spiller det ingen rolle.

‘Anna’ er langt opp i tyveårene. Hun fikk sin diagnose da hun var cirka nitten år. For henne var det en lettelse å få en «kjent» beskrivelse av hvordan hun selv opplever seg og sitt liv. Men en person som får en diagnose er jo ikke mer lik andre personer med samme diagnose enn andre personer med andre diagnoser er lik andre. Min kjære niese ‘Anna’ er en person som har en fantastisk evne til selvrefleksjon, en selvrefleksjon som kan danke ut enhver av de hundreder (?) personer som jeg kjenner. Jeg kunne ha nevnt mange eksempler, men det er ikke poenget her. Det som er poenget er noe hun fortalte meg i dag. Vi bor på hver vår kant av landet, men i dag har vi sett hverandre og fått være sammen i flere timer. Da er det lettere å prate om «alt» enn når vi bare snakker i telefonen.

Litt forhistorie: ‘Anna’ har gjort noe av videregående skole, men ikke alt. Hun ønsker – som «alle» andre å gjøre dette ferdig. Men er det lett? Å nei; å finne den riktige personen med nok backup i sin ledelse, som igjen har økonomiske midler, eller orker å mase (MASE!) om disse midlene, slik at ‘Anna’ kan få den faglige og menneskelige kompetansen som skal til for å kunne fullføre vgs på sine premisser (hva heter det på «fint»?) det er som å lete etter gull i elva når alle de andre gullgraverne avsluttet syv år før du kom.

Litt mer forhistorie: ‘Anna’ har prøvd seg på et uttall av (såkalte) tilrettelagte arbeidsplasser. Ja! jeg kaller de for «såkalte» tilrettelagte. Jeg var selv på besøk til en av de, og slik som ‘Anna’ ble tatt imot og «lagt til rette for» var bare en vits. Det var overhodet ikke på hennes premisser. Når man har et så stort sosialt handicap (som jeg vil kalle det å ha Asperger syndrom), blir man utrolig dyktig på å kjenne om andre godtar en eller ikke. ‘Anna’ er ikke alltid like god på å lese av ansiktsuttrykk eller kroppspråk, men hun sanser veldig andre menneskers indre holdning.

Nå har det vært slik en stund at ‘Anna’ har funnet seg tilrette på arbeidsplassen (den nyeste). Hun fortalte meg ulike ting som hun har jobbet med i forhold til sin personlige utvikling. Jeg vil ikke nevne det her, men jeg blir så imponert! Hva denne min kjære niese som bare er i tyveårene har ervervet seg av selvdisiplin og personlig utvikling. Det skal nevnes at hun har hatt mange tunge år med sterk angst, i tillegg til alle de andre utfordringene; som å se jevnaldrene studere, få seg kjæreste, sertifikat, reise på turer med venner… uendelig mange ting «alle de andre» gjør som ikke ‘Anna’ kan tenke på å kunne gjennomføre.. alene. ‘Anna’ har en fantastisk nærfamilie; foreldre og søsken som stiller opp hundre prosent. De er svært glad i hverandre, og er hverandres støtter i ett og alt. Ære være!

Til høsten har ‘Anna’ fått muligheten til å ta to fag på Voksenopplæringen. Er ikke det flott? Jo… men nå kommer det som er SÅ trist… ‘Anna’ jobber 50%, det er maks av det hun kan makte, og hun liker seg. Men målet hennes er jo å avslutte videregående skole, så derfor er det flott å få to fag nå, MEN hun klarer ikke både to fag + 50% jobb, når 50% er maks av det hun har kapasitet til. Vet dere hva hun får beskjed om????? «Take it or live it!» Hun får ikke lov å jobbe mindre enn 50%!!! Hva gir du meg??? Er det lov å stille slike betingelser? HVA? De to fagene utgjør 3 timer x 2 i uka. Det vil si ikke 3 skoletimer, men 3 klokketimer.

‘Anna’ er fortvilet. Hun sier at det å tenke på å skulle konsentrere seg om skolefagene vil kreve mye. Det krever enda mer å tenke på at hun må gå på jobb etter disse timene. Hun går (atter en) sommer i møte med usikkerhet for høsten og hvordan hun skal klare å takle den. Egentlig skulle hun fått lov å glede seg fordi hun endelig har en jobb hun liker, og fordi det ser ut til at hun kan få gjøre ferdig noe hun har som mål. Isteden gruer hun seg fordi det ikke blir tatt hensyn til hennes begrensning – hennes begrensede kapasitet – men hun blir overstyrt i en alder av mange-og-tyve år fordi hennes stemme ikke blir hørt!!! HVA?? Hvorfor kan hun ikke få være med å legge til rette for det hun selv makter? Er det ikke en menneskerett å få ha et liv hvor man har mulighet for å kjenne på mestring? Hva er hjelpeapparatet til for om ikke det er for at de menneskene man skal hjelpe kjenner seg møtt og hjulpet??

ALLE gode forslag mottas med takk!

6 kommentarer

Filed under Filosofi, Politikk og samfunn

Konsentrere seg om èn ting..

Det er ikke lett for meg å konsentrere meg om én ting om gangen!
Har alltid hatt det sånn: mange baller i lufta.. slett ikke alle kommer ned, eller hvis de kommer ned så havner de ikke der de skal.

Hvor vil jeg med dette?
Nå er jeg inne i sosiale-medier-fasen, og da! er det mange mange ting å konsentrere seg om.. Men heter det å «konsentrere seg om mange ting» egentlig? Konsentrerer man seg når man ikke kan samle seg om én ting om gangen?

Sånn som meg; jeg vil gjerne være flink til å skrive, til å lage blogg, til å legge ut bilder, til å gjøre noe slik at jeg blir kjent…. You name it. Det er et håpløst prosjekt, antakelig. Og nå er jeg så gammel at jeg burde vite bedre!

For «hundre år siden» lagde jeg min egen nettside. Ja, faktisk! i 1997 må det ha vært. Det var gratis på noe som het tripod.com. Antakelig var det vi i dag kaller en blogg 🙂 Jeg lærte det av eldste sønnen min som da var 14 år. De hadde om dette i et prosjekt på skolen, og jeg – som syntes internett var et genialt medium – kastet meg på for å lære. I intensive to uker satt jeg med nettsiden/bloggen min. Den ble ganske fin, husker jeg. Svart bunn – moderne! – og med svart/hvitt bilder som jeg hadde scannet. Det var litt tungvint i den tiden.. ikke digitalkamera, selvom vi var en av de første som hadde det nyeste som regel. Mannen min var ganske nysgjerrig og ivrig på alt av ny teknologi som han kunne prøve.
Men tilbake til min nettside; data’n kræsja… vanlig på den tiden. Liten kapasitet, det tok jo evigheter å laste opp/ned ting og tang. Ikke var det så mange jeg kunne dele denne siden med heller – før Facebook og Twitters tid, selvfølgelig. Folk hadde jo knapt nok mail, og hvis de hadde det så sjekket de den ikke… Dét var gamle dager det! Men obs! det er bare 13 år siden 🙂

Jeg opprettet Facebookprofil for snart 4 år siden, min første Twitterprofil for snart 1 år siden, og denne bloggen omtrent på samme tid. Riktignok har jeg vært inne og hatt en nettside via et firma. Skrevet bloggposter i forbindelse med en annen jobb, og hatt egen (ikke operativ) nettside i 3 år.
I løpet av høsten i fjor fikk jeg endelig ordnet meg en operativ nettside til mitt nystartede firma Alven, og nå etter nyttår har jeg lagd en ny fagblogg til nettsiden, pluss opprettet enda en Twitterprofil til den nye fagbloggen.

Når jeg skriver det slik som ovenfor kan jeg kanskje bli litt imponert av meg selv, men det viktigste nå er jo å drive mitt nystartede firma; Ressurs – og kvalitetsveiledning for barnehager, allikevel surfer jeg rundt på nettet og finner stadig noen som jeg blir imponert over og bittelitt misunnelig på, fordi de er så flinke!

Jeg må nok hele livet jobbe med dette å avgrense meg for å bli flink til noe.. vanskelig øvelse, men øvelse gjør mester! Det er en trøst 🙂

Og NÅ kommer jeg til saken….
av mange jeg beundrer, som jeg blir begeistret av og litt misunnelig på…
se på denne nydelige fotobloggen som jeg kom over, som Elin Sire har!!!!
WOW og atter WOW!

1 kommentar

Filed under Filosofi

HVA GJØR MISUNNELSE MED MEG?

BLIR JEG MISUNNELIG?

Det tok mange år før jeg oppdaget at jeg egentlig er et konkurransemenneske. Fordi jeg ikke likte å konkurrere trodde jeg ikke at jeg var et konkurransemenneske, men det var nettopp det motsatte! Fordi jeg ikke likte tanken på å ikke skulle være best likte jeg ikke å konkurrere…

Når det er noe jeg brenner for, engasjerer jeg meg sterkt med meningene mine og følelsene mine. Jeg vil også gjerne være synlig – og … tankesprang – kanskje har jeg her forklaringen på hvorfor jeg helst vil være best i ting; da blir jeg mer synlig?

Slå sammen det å brenne for noe og engasjere seg sterkt, med ønske om å være synlig. Hva får du da? En person som blir misunnelig hvis (les: når) andre brenner for samme sak og engasjerer seg sterkt, og i tillegg får oppmerksomheten om saken, og derved blir mer synlig enn meg!!! *livskrise*

Skjønner du hva jeg snakker om? Ikke? Da kan du bare hoppe over resten av blogginnlegget, eller ta det som en erfaring i møte med andre som eventuelt er som meg.

Svaret på spørsmålet i overskriften er: JA!

Nytt spørsmål:

HVA GJØR JEG NÅR JEG BLIR MISUNNELIG?

Det beste grepet jeg har funnet utav er å beundre de som ”vant”. Her: de som fikk oppmerksomheten om saken som også var mitt sterke engasjement.

Hvordan beundrer man noen ”slike”?

Hvis man kjenner de, eller har mulighet for kontakt, kan man gi de konkret, verbal feedback. Eller på godt norsk: si til de (eventuelt skrive til de) at det de gjorde for saken – enten det var å skaffe PR (norsk: omtale) eller få gjennomført noe på sakens vegne var suverent bra, godt, og liknende uttalelser.

En kjerne ved denne beundringen er at ordene fra meg må definitivt komme fra hjertet.

Og her kommer nok den største – og jeg tror; den beste – bearbeidelsen av misunnelsen inn.

Når jeg pålegger meg selv at gode ord skal komme fra hjertet, må jeg fylle tankene mine med noe som er positivt. Denne personen som jeg misunner er dyktig. Denne personen som jeg misunner kan jeg lære noe av. Denne personen som jeg misunner har gjort noe bra for en sak som jeg også syntes var viktig. Summen av disse tankene går i pluss.

Noe annet; når man gir bort disse gode ordene til den man (først) misunte, blir vedkommende som regel tydelig glad! Den som gjorde den gjerningen man selv skulle ønske man var blitt synlig for setter pris på å få anerkjennelsen min.

Svaret på spørsmålet i denne overskriften er:

Ved å beundre den/de man misunner, blir misunnelsen borte – eller; hvert fall – blir misunnelsen betydelig mindre!

Ett av mine selvlagde mottoer er:

”Man blir alltids holdt nede og med beina på jorda, av ting som skjer i livet. Det er ingen (nesten ingen?) som blir svevende opp i lufta så lenge, selv om de får positiv omtale.”

Hva gjorde at skrev dette blogginnlegget i dag?

Svar: det var gårdagens oppslag i Dagbladets lørdagsmagasin

http://www.dagbladet.no/2010/01/29/magasinet/pa_tomannshand/skole/havard_tjora/10160071/

HVEM ER JEG MISUNNELIG PÅ AKKURAT NÅ?

He, he… du har selvfølgelig gjettet svaret:

Ja, jeg er misunnelig på Superlæreren Håvard Tjora!

Han fikk en sjanse i et TV-program, han gjorde en god, meget god jobb, òg.. en viktig ting; han benyttet sjansen til å forkynne det som mange, mange med ham i norsk skole opplever: det må konkrete forandringer til i skolesystemet.

Håvard Tjora konkretiserer.

Akkurat dét tror jeg han vinner på; å konkretisere. Sette fingeren på de helt dagligdagse, konkrete utfordringene som ikke blir løst slik skolen og lærerutdanningen er organisert i dag. Lærerne er utdannet til å undervise; de har ikke fått utdannelse i alle de utrolig mange andre disiplinene som de også absolutt! bør være gode i, for å få kravene mot seg til å bli sånn noenlunde tilfredsstilt.

Jeg er ikke misunnelig på Tjora fordi han har funnet ut av disse konkrete sakene som er det norske skolesystemets utfordringer. Nei, disse konkrete utfordringene har nemlig jeg også sett… og selvfølgelig mange med meg/oss.

Jeg er misunnelig fordi Tjora fikk stemmen til dette; dette som jeg brenner for og engasjerer meg sterkt i, og som jeg gjerne skulle vært den som ble synlig med.

Jeg misunner Tjora fordi han er god til å uttale seg om disse utfordringene. Han er forbasket god og klar og tydelig og lett forståelig og.. og.. ja i det hele tatt!

HVA GJØR JEG MED MIN MISUNNELSE I DAG?

Jeg har allerede gjort noe; jeg har snart skrevet ferdig dette blogginnlegget 🙂

Kanskje Håvard Tjora leser det … ikke så farlig eller viktig akkurat for ham nå, tror jeg. Det mangler nok ikke på positive tilbakemeldinger etter et godt intervju i Dagbladets lørdagsmagasin.

Men kanskje, kanskje skjer det noe positivt etter Tjoras uttalelse, med norsk skolesystem – skolestruktur – og med lærerutdanningen?

Svaret på det siste spørsmålet:

Jeg har bestemt meg for å bli oppriktig glad hvis andres dyktighet i en sak som jeg brenner for, gjør at vedkommendes engasjement og synlighet – som jeg misunte – fører til framgang for saken!

Svaret på spørsmålet i overskriften blir altså:

Jeg blir glad!

…….

Et paradoks, men det er da noe?

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi

TANKER VED EI BARNESENG

Jeg ryddet litt i noen papirer og kom over dette nydelige diktet, som jeg hadde fått på mail for fem år siden.

Jeg søkte på google og kom først til denne fine bloggen http://bdicte.blogspot.com/

Prøvde å søke på nytt, men kom bare til den bloggen som Bdicte hadde lenket sin til, nemlig http://christinesinterior.blogspot.com/

Men: hvem er forfatteren?

Tanker ved ei barneseng

Det er kveld, eg står ved senga til guten min.
Eg undrande ser, er du sovna alt, sovna
Før eg rakk inn å be kveldsbøn med deg
–Og seia godnatt?
Det er berre ei lita tid sidan du ropa:
«Kom inn til meg mor, det er noko eg vil seia deg».
Røysta mi var vel litt trøytt, litt hard
Då eg svara: «Ja, vent no litt,
– Eg lyt rydda etter deg først».
Der låg leker og bøker og klær overalt.
Eg rydda og kav, «sjå no er eg ferdig,
– No kjem eg til deg».
Då svara du ikkje, nei for du søv.
Eg vart så liten, så fattig så veik.
Her eg står ved du kvite seng,
Du trudde vel det no at mor deg sveik.
Kvifor gjekk eg ikkje med det same du ropa?
Eg kunne vel rydda etterpå då du var sovna.
No fekk eg ikkje veta kva det var du ville.
Var du sorgfull for noko, eller glad?
Skulle du fortelja om den vesle daude fuglen du fann på vegen,
eller kor katten gjekk hen
Då du let han ut i stad?
Skulle eg fortelje om engler, om himlen,
– Eller om stjerna som tindra so klårt?
Eg får kje veta det no, du søv.
Snart er du stor, vert vaksen, fer ut.
-Du treng ikkje ropa på mor.
Du er ikkje lengre min vesle gut, eg veit vel knapt-
Kvar du for, her eg sit aleine i stova.
Ho er fjelga og fin no
– Der ligg ikkje leiker og sleng.
Då tenkjer eg vel: Kvifor masa eg slik?
Kvifor hadde eg så lita ei tid?
Kva gjorde vel rotet mot det å få kjenna-
To barnearmer om halsen min,
Og ein munn så varm imot øyra kviskra:
«Mor eg er guten din».
Eg luter meg ned. Då ser eg ein tåre som ligg
Her på kinn. Ho bivrar og skjelv før ho renn.
Eg stryk deg så fint over luggen din.
«Tilgjev meg, guten min».
Då våknar du brått og sler auga opp.
Du dreg meg så fast ned til deg.
Og munnen kviskrar mot kinnet mitt:
«Eg er så glad i deg mor, det var det eg ville seia deg.»

2 kommentarer

Filed under Barn

Er det ekkelt å gi lån til kvinner?

For noen dager siden «reklamerte» jeg for lenken til Strømmestiftelsen http://www.levebrod.no på twitter, jeg stilte spørsmålet:

«Å kunne gi noen et gründerlån til 500kr http://levebrod.no/?did=9076863 Er ikke det flott, da?»

Jeg fikk denne responsen:

– «hvem får rentene av lånene som gis til disse kvinnene? Synes det er

ekkelt at det er lån, og kun gis til kvinner» –

Strømmestiftelsen, som er en av de humanitære organisasjonene som jeg støtter økonomisk, er en av de største på mikrofinanslån i land med dårlig økonomi. Dette arbeidet har jeg kunnet følge gjennom mange år, fordi stiftelsen sender ut god og konkret informasjon om sin virksomhet rundt om i verden. Desverre (?) har mange organisasjoner (også Strømmestiftelsen) opplevd at det er tryggest og sikrest å gi økonomisk støtte til kvinner framfor menn, da det viser seg at det er kvinnene som får mest ut av «kronene» de blir tildelt (her: i form av lån) i forhold til familiestørrelse og videreutvikling, blant annet.

Responsen ovenfor føltes så alvorlig i sin form at jeg valgte å henvende meg (på mail) til Strømmestiftelsen direkte, selv om jeg synes at jeg sitter inne med en del kunnskap om emnet, så er det de som kan dette best. Nedenfor har jeg gjengitt svaret jeg fikk:

Hei,

Og først, takk for engasjementet! Det er alltid veldig hyggelig når folk reklamerer og henvender seg til oss med spørsmål.

Til spørsmålet. Det korteste først, kvinner. Du kan lese mer om dette på vår hjemmeside på denne linken. Vi arbeider ikke bare med kvinner, men som du vil lese der, skal vi være seriøse i at vi vil utrydde fattigdom, må vi rette oss mot de fattigste og de som ikke får sjansen andre steder. Dette er kvinnene. I de landene Strømmestiftelsen har prosjekt, er det ikke vanlig at kvinnene arbeider slik som vi er vant til at det er. Det er hjemme og passer hus og barn. Mikrofinans er en mulighet for dem til å være med å bidra inn i familiens økonomi og på veien ut av fattigdom.

Og så til spørsmålet om renter. Dette kan du også lese mer om på vår hjemmeside her. Renter er egentlig ikke mer mystisk en at de er til for å dekke kostnader. For å drive MF virksomhet trenger man lønn til de som arbeider med det, for eksempel til leie av kontorer, til kjøp av motorsykler slik at låneoffiseren kan reise ut og hente tilbakebetalingen hos den fattige for å la den fattige miste timer på å reise selv osv. Ett av hovedmålene, og en grunntanke i det arbeidet vi er med å finansiere, er at det skal være langsiktig og vi skal være med og bygge opp et langsiktig tilbud. Dette betyr at de lokale samfunnene skal ha tilgang til MF så lenge de ønsker og trenger – i tiår framover. Dette skal ikke være avhengig av at vi gir dem penger. Vi skal være med og bygge opp og støtte blant annet gjennom opplæring. For at dette skal bli en realitet må kostnadene ved å drive MF dekkes av inntektene. Inntektene er i stor grad basert på rentene de får inn fra lånene de har lånt ut. Egentlig er ikke dette mystisk, det er det samme vi betaler for her i Norge. Rentenivået avhenger av ulike faktorer og kan ikke sammenliknes direkte på tvers av landegrensene. For eksempel er inflasjon en del av renten. Denne varierer voldsomt. I Norge har vi et mål om å nå 2,5% mens i Uganda er inflasjonen rundt 15 % akkurat nå.

Rentene skal altså bare betale for driften. Dette gjelder i det tilfellet hvor organisasjon er satt opp som en ”bank”, det som ofte kalles for en mikrofinansinstitusjon. I spare- og lånegruppene vi også finansierer (her sparer en gruppe av mennesker sammen i en boks. Deretter låner de fra boksen og betaler renter tilbake til gruppa), går alle rentene tilbake til gruppa og dem selv.

MF snur litt opp ned på vår ”tradisjonelle oppfatning” om at vi i Norge skal gi og den fattige skal motta. Vi har vokst opp med tanken om å dele. Vi har hatt bilde av fadderbarn på kjøleskapet, og fått beskjed om å spise opp maten for ellers sulter barna i Afrika. Skal fattigdommen utryddes må vi skape langsiktige og bærekraftige løsninger. Mikrofinans er broen for de fattige til å bli inkludert i den økonomiske sirkulasjon og ikke være dømt til å sitte utenfor det gode selskap med utstrakte hender.

Håper dette gir deg svar på spørsmålet.

Bare ta kontakt om du lurer på noe mer.

God forjulstid,

Hilsen,

Anja Elise Øijordsbakken Husebø | Advisor Microfinance

Strømmestiftelsen | Vi hjelper folk i gang.

mobil: +47 99 62 31 15 | epost: anjaelise.husebo@stromme.org

web: www.strommestiftelsen.no

4 kommentarer

Filed under Politikk og samfunn

Har du glemt noe?

Jeg glemmer og glemmer. Ikke fordi jeg er syk eller spesielt gammel, men jeg glemmer å svare på sms’r, på mailer, jeg glemmer avtaler og jeg glemmer telefonnummere – det vil si; jeg lærer vel aldri telefonnummere mer fordi jeg har jo adressebok i telefonen….

Jeg glemte nok noe når jeg var småbarnsmor, men nå; nå glemmer jeg MYE, stadig vekk.

Hva er det som gjør at jeg husket bedre og rakk mer da barna var små, jeg var alenemor, jobbet full tid i turnus, var aktiv med resten av familien, egne venner og drev med frivillig organisasjonsarbeid oppå alt dette? Ja, vi var endatil så heldige å ha både stort (nok) hus og en fin hage. Må tilføye at jeg vet barna mine ikke opplevde meg som stresset eller at vi ikke rakk å være sammen.

Hva er det som gjør at jeg føler at jeg hadde mer tid og roligere tid den gang barna var små, enn nå når de har flyttet ut for lengst, jeg har en liten leilighet, ingen hage, bare en minibalkong. Jeg bor sammen med kjæresten min og katten vår, og jeg tenker hvorfor føler jeg at jeg har det travelt? Ja, jeg er så heldig å fortsatt ha full jobb, kort avstand til jobben – det siste også til forskjell fra da barna var små – jeg er frisk, kjæresten min er frisk, de voksne barna mine er friske. Vi er veldig heldige.

Hvorfor oppleves det som om tida er travlere nå når jeg nesten «bare» har meg selv å bestyre enn da jeg var alene-småbarnsmor? Den gang mine barn var små fantes ikke alle valgene i mediaene som i dag. Jeg tenker ikke på travelheten jeg føler fordi jeg tenker jeg har noen grunn til å klage, men jeg tror det er en grunn til å tenke på hva jeg bruker all denne nye ekstra tiden til.  Jeg oppsøker noen av de nye sosiale mediaene, slik som nå; jeg skriver blogginnlegg. Men det å skrive blogginnlegg er også en buffer for meg, en ventil, et utløp for ulike tanker som jeg har behov for å sortere med bokstaver, satt i struktur med setninger, og formet ved noe som kan bli en sammenhengende mening.

Noe annet som jeg tar av tiden til er å tvitre, være sosial med mennesker jeg ikke ser, men som meddeler egne interessante tanker samt tipser om spennende, morsomme, alvorlige artikler rundt om i den store nettveven. Som med begynnelsen av Facebook – som jeg har vært med i i godt over to år – har også Twitter tildels «fanget bordet» mitt; det er et spennende og forførende medium når det er nytt for en. Jeg trøster meg med at jeg synes selv jeg lærte å «styre meg» overfor mediaforførelser den andre gangen den første såpeoperaen på norsk Tv herjet rundt i samfunnet vårt. Da Dynastiet ble satt opp med nye serierunder tenkte jeg også at «bordet fanger» og at jeg ble ufri av å skulle følge med, så jeg lot være å se på!

Nemlig! Der var ordet: UFRI! Hvem bestemmer over min tid nå når jeg ikke lenger er småbarnsmor? Jeg styrer jo dette selv. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil lese en bok en hel kveld. Jeg kan bestemme at jeg «bare» vil besøke venninner istedenfor å Face’, Tvitre, Blogge, sjekke nettsteder eller se på Tv serier. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil gå en tur, ikke gjøre noe, ikke være nyttig, ikke hele tiden være oppdatert, ikke ikke ikke ….

Er det alle de tingene jeg vil være en del av og være med på, som gjør at jeg glemmer de enkle tingene, glemmer de selvsagte tingene. Noen ganger gjør det selvfølgelig ikke noe å glemme, men andre ganger kan man risikere å såre noen fordi man glemmer. Den som «blir glemt» opplever seg selvfølgelig ikke viktig, og med rette; vedkommende er ikke viktig når det blir slik i min hverdag at jeg glemmer å svare på en henvendelse eller glemmer en avtale fordi det er så mye annet som er .. ja, viktigere?

I et par andre blogginnlegg har jeg skrevet om nytelse. Jeg tenker at noe av det å være FRI fra ting man frivillig «binder» seg til med for eksempel dagens sosiale medier, er at man da blir fri til å nyte. Nyte at tiden kommer. Tiden er årets dager, årets tider, årets variasjoner. Tiden er musikk, toner, latter, kjærlige kyss, en varm hånd i sin, en katt som maler på fanget. Tiden er livet og livet er noen ganger en kjent stemme i telefonen, et godt og anerkjennende blikk på seg eller en god samtale.

Har du glemt noe? eller: Har du også glemt noen?

Kanskje er jeg ikke helt alene om dette. Vi som er en aktiv del av mange av de nyeste sosiale mediaene kan tenke på om de binder oss eller frigjør oss; om de fanger bordet eller løser oss fra det. Livet er spennende, livet går fort og hva ønsker jeg skal fylle tiden og livet mitt?

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi