Har du glemt noe?

Jeg glemmer og glemmer. Ikke fordi jeg er syk eller spesielt gammel, men jeg glemmer å svare på sms’r, på mailer, jeg glemmer avtaler og jeg glemmer telefonnummere – det vil si; jeg lærer vel aldri telefonnummere mer fordi jeg har jo adressebok i telefonen….

Jeg glemte nok noe når jeg var småbarnsmor, men nå; nå glemmer jeg MYE, stadig vekk.

Hva er det som gjør at jeg husket bedre og rakk mer da barna var små, jeg var alenemor, jobbet full tid i turnus, var aktiv med resten av familien, egne venner og drev med frivillig organisasjonsarbeid oppå alt dette? Ja, vi var endatil så heldige å ha både stort (nok) hus og en fin hage. Må tilføye at jeg vet barna mine ikke opplevde meg som stresset eller at vi ikke rakk å være sammen.

Hva er det som gjør at jeg føler at jeg hadde mer tid og roligere tid den gang barna var små, enn nå når de har flyttet ut for lengst, jeg har en liten leilighet, ingen hage, bare en minibalkong. Jeg bor sammen med kjæresten min og katten vår, og jeg tenker hvorfor føler jeg at jeg har det travelt? Ja, jeg er så heldig å fortsatt ha full jobb, kort avstand til jobben – det siste også til forskjell fra da barna var små – jeg er frisk, kjæresten min er frisk, de voksne barna mine er friske. Vi er veldig heldige.

Hvorfor oppleves det som om tida er travlere nå når jeg nesten «bare» har meg selv å bestyre enn da jeg var alene-småbarnsmor? Den gang mine barn var små fantes ikke alle valgene i mediaene som i dag. Jeg tenker ikke på travelheten jeg føler fordi jeg tenker jeg har noen grunn til å klage, men jeg tror det er en grunn til å tenke på hva jeg bruker all denne nye ekstra tiden til.  Jeg oppsøker noen av de nye sosiale mediaene, slik som nå; jeg skriver blogginnlegg. Men det å skrive blogginnlegg er også en buffer for meg, en ventil, et utløp for ulike tanker som jeg har behov for å sortere med bokstaver, satt i struktur med setninger, og formet ved noe som kan bli en sammenhengende mening.

Noe annet som jeg tar av tiden til er å tvitre, være sosial med mennesker jeg ikke ser, men som meddeler egne interessante tanker samt tipser om spennende, morsomme, alvorlige artikler rundt om i den store nettveven. Som med begynnelsen av Facebook – som jeg har vært med i i godt over to år – har også Twitter tildels «fanget bordet» mitt; det er et spennende og forførende medium når det er nytt for en. Jeg trøster meg med at jeg synes selv jeg lærte å «styre meg» overfor mediaforførelser den andre gangen den første såpeoperaen på norsk Tv herjet rundt i samfunnet vårt. Da Dynastiet ble satt opp med nye serierunder tenkte jeg også at «bordet fanger» og at jeg ble ufri av å skulle følge med, så jeg lot være å se på!

Nemlig! Der var ordet: UFRI! Hvem bestemmer over min tid nå når jeg ikke lenger er småbarnsmor? Jeg styrer jo dette selv. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil lese en bok en hel kveld. Jeg kan bestemme at jeg «bare» vil besøke venninner istedenfor å Face’, Tvitre, Blogge, sjekke nettsteder eller se på Tv serier. Jeg kan bestemme meg for at jeg «bare» vil gå en tur, ikke gjøre noe, ikke være nyttig, ikke hele tiden være oppdatert, ikke ikke ikke ….

Er det alle de tingene jeg vil være en del av og være med på, som gjør at jeg glemmer de enkle tingene, glemmer de selvsagte tingene. Noen ganger gjør det selvfølgelig ikke noe å glemme, men andre ganger kan man risikere å såre noen fordi man glemmer. Den som «blir glemt» opplever seg selvfølgelig ikke viktig, og med rette; vedkommende er ikke viktig når det blir slik i min hverdag at jeg glemmer å svare på en henvendelse eller glemmer en avtale fordi det er så mye annet som er .. ja, viktigere?

I et par andre blogginnlegg har jeg skrevet om nytelse. Jeg tenker at noe av det å være FRI fra ting man frivillig «binder» seg til med for eksempel dagens sosiale medier, er at man da blir fri til å nyte. Nyte at tiden kommer. Tiden er årets dager, årets tider, årets variasjoner. Tiden er musikk, toner, latter, kjærlige kyss, en varm hånd i sin, en katt som maler på fanget. Tiden er livet og livet er noen ganger en kjent stemme i telefonen, et godt og anerkjennende blikk på seg eller en god samtale.

Har du glemt noe? eller: Har du også glemt noen?

Kanskje er jeg ikke helt alene om dette. Vi som er en aktiv del av mange av de nyeste sosiale mediaene kan tenke på om de binder oss eller frigjør oss; om de fanger bordet eller løser oss fra det. Livet er spennende, livet går fort og hva ønsker jeg skal fylle tiden og livet mitt?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Filosofi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s