Om visjoner og ambisjoner

Jeg skulle så gjerne ha truffet Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl. Etter min mening hver på sitt vis enestående og modige mennesker. De fulgte sitt hjerte, sin egen drivkraft og troen på seg selv; det menneskelige individ, med sine krefter og ikke minst sin egen verdi.

 

 

Heyerdahl hadde vannskrekk

Visste dere at Thor Heyerdahl hadde vannskrekk? At han holdt på å drukne da han var liten? Han satte ikke mål av seg til å finne ut av alt det han gjorde fra første stund – eller; det var ikke det som drev ham rundt hele kloden – det var mer det at han ble ført dit via det han så og opplevde underveis i arbeidet og livet sitt.

Jeg beundrer Thor Heyerdahl fordi han både våget og orket å stå opp for det han trodde på, imot alle ”vise menns” kunnskap og for lengst oppgjorte meninger. Mange var det som prøvde å gjøre ham til spott og spe for hans uortodokse teorier og metoder, men han lot ikke dette stoppe seg. Hele livet forsket Heyerdahl ut sine idéer og tanker, og lot andre mene hva de ville.

 

 

Lindgren var ingen barneekspert

Astrid Lindgren sa i et intervju at hun kunne ikke huske at hun noensinne la noen planer for fremtiden. At hun overhodet aldri hadde tatt noen beslutninger. Alt bare ble slik, sa hun. ”Jeg er ikke det grann mer ekspert på barn selv om jeg skriver barnebøker. Jeg tror bare at man skal behandle barn som mennesker.” Et annet av Lindgrens egne utsagn var: ”Noe budskap har jeg ikke. Men jeg vil gjerne spre en allmenn toleranse for menneskelig galskap.”

Jeg beundrer Astrid Lindgren for hennes holdninger, fordi hun våget å være seg selv, og fordi hun skrev etter sitt eget hjerte. Hun skrev om sterke og modige jenter, og varme og kjærlige gutter. Det var ikke vanlig tema den gangen hun skrev om Pippi og Brødrene Løvehjerte.

 

 

Vi har alle en drivkraft i oss

Både Astrid Lindgren og Thor Heyerdahl ble født i enkle kår. Det var ikke noe spesielt som skulle tilsi at de skulle nå så langt – skrive særegen og prisbelønt litteratur, eller fornye vår forståelse av jordens folkevandring – og oppnå å bli sett opp til av mennesker over hele verden.

Det er kjernen i det jeg vil fram til; som Lindgren og Heyerdahl har vi har alle en egen verdi, en kraft – en drivkraft i oss – til å nå langt og dit vi selv vil.

 

 

Våger vi?

Våger vi følge vårt eget hjerte, og lar vi våre medmennesker, familiemedlemmer, arbeidskollegaer – følge sitt eget hjerte? Ikke bare det; oppmuntrer vi hverandre til å følge våre drømmer og visjoner? Det krever muligens en god porsjon raushet og overbærenhet, men til gjengjeld kan det føre til noe ekstra verdifullt for oss alle!

GODT NYTT ÅR 2012!

Ukens dikt

Abonnere på e-dikt

Hver uke får jeg et nytt dikt i mailboksen min. Du kan også abonnerer på e-diktet, både for voksne og barn.  Jeg liker det, og abonnerer på begge. Anbefales!

Men for å få til å abonnere på begge måtte jeg oppgi to ulike mailadresser. Litt dumt akkurat det kanskje?

e-diktet i mailboksen min

Ukens dikt fra e-diktet; ikke spesielt dypt, men absolutt “nødvendig”. På en måte er det godt å få noe delt som bare er her-og-nå, slik som livet er.

Tre skal ikkje

Tre skal ikkje vandra rotlause
rundt i skogane
gå seg vill i regnet
eller falla for vinden

tre skal sitja på kafé
ta seg ein kaffi
ta seg ein røyk
og la haust vera haust

Forfatter: Bjarte Bjørkum
Utgitt: Frå samlinga: Sjukdomsteikn.

 

Til Petter med Rockehotellet

Åpent brev til Petter Stordalen; med et seriøst ønske om han kan investere i et kondtori “i Drammen – med all denna sjarmen?” “Ved bybrua passer det godt – der ligger det nesten et “slott”….”

 

Hei Petter

med Rockehotelle’
til deg vil jeg nå fortelle:

Jeg har en tanke
om du mer kan vanke

i Drammen
med all denna sjarmen?

Vi skulle så gjerne ha
et konditori som er bra

Det kunne seg lage
med hekk og med hage

ved bybrua passer det godt
der ligger det nesten et “slott”

Vil du bruke mer gryn
på denna fine by’n?

En seriøs hilsen ifra
hu filosofiKariAnna

This slideshow requires JavaScript.

NÅ ER DET NOK!

OPPROP til Regjering:

Førskolelærere = kvinner = barnehageansatte = idioter

Jeg er førskolelærer – jeg er kvinne – jeg er barnehageansatt – jeg er idiot

NÅ ER DET NOK!

De eneste gangene det er bra å være kvinne og barn – de eneste gangene det teller å være kvinner og barn – er i KRIG! Da heter det jo så fint at ”kvinner og barn må reddes først!” Men ELLERS! Ellers kan vi skvises så mye som det overhodet er mulig, og når det er gjort så skviser man oss litt til, bare sånn for sikkerhetsskyld.

Hva jeg snakker om?

Regjeringens gode takter (eh; gode tanker?) med å overlate til kommunene hvilke midler som skal overføres til barnehagene.

Hva betyr det? Hvem går det utover når kommunene og ikke staten er ansvarlig for å dele ut av en pengepott? Hæh? Visste du ikke det Kristin Halvorsen? Synd! Men da skal jeg fortelle deg det: DET GÅR UTOVER DE MINSTE I SAMFUNNET + DE SOM SØRGER FOR DERES VE OG VEL (’dannelse’ har Regjeringen bestemt at det skal hete nå – jada, jada, Regjeringen slår om seg med fine ord og tanker… eller var det takter?)! Det går så til de grader utover KVINNEARBEIDSPLASSER!

Men det gjør jo ikke noe – i hvert fall ikke når vi snakker om førskolelærere som er kvinner og barnehageansatt – vi snakker jo om idioter!

Idioter lar seg tråkke på, herse med, tar ikke igjen, men finner seg i det de får beskjed om at de skal tåle. Kommunen jeg tilhører har uttalt at ”vi må ikke bekymre oss!” Hæh? ”Bekymre oss!” Bare noen som regner at andre voksne ikke kan forstå hva som skjer, kan komme med en slik uttalelse.

Vi trodde vi nådde bunnen da barnetallet på avd gikk fra 18 til 22 barn

Vi trodde vi nådde bunnen da barnetallet gikk til 24 barn, til 28 barn, til 30 barn

Hele tiden fulgte allikevel antall voksne med proporsjonalt med barnetallet: 18 barn (over 3 år) = 3 voksne, 30 barn (over 2 ½ år vel og merke) = 5 voksne

MEN NÅ! Nå skal vi fortsatt ha 30 barn, men vi skal skjære ned på antall VOKSNE!

Vi skal kutte ut ALLE utgifter; ingen kurs, ingen faglige oppdateringer, ingen ekstra midler til barn med ekstra behov, ingen turer for barna – kanskje selv ikke skogsturer – fordi bemanningen ikke er god nok i forhold til sikkerhet, ingen førstehjelpskurs, osv. osv. osv. osv…….

Ikke bekymre oss?

La oss slutte å være idioter!

La oss slutte å la oss bli skviset, pint ut til ytterste tålegrense!

LA OSS MOBILISERER – LA OSS GÅ TIL KRIG – GENERALSTREIK – LA OSS VISE REGJERING OG KOMMUNE AT VI IKKE ER IDIOTER selv om vi er førskolelærere, kvinner og barnehageansatte!

VI VIL IKKE FINNE OSS I AT VI SOM SØRGER FOR DEN OPPVOKSENDE SLEKTS VE OG VEL SKAL SKVISES – NOK EN GANG – OG TYNES – NOK EN GANG!

Vi er førskolelærere – vi er kvinner – vi er barnehageansatte – men VI ER IKKE IDIOTER OG VI ØNSKER IKKE Å BLI BEHANDLET SOM DET!

NÅ ER DET NOK!

Kari Anna Sandvik

8. mars 2011

Politikerne har begynt valgkampen..

Politikerne har begynt valgkampen, i hvert fall på tv.. den ene debatten følger den andre. Noen av oss blir ikke nødvendigvis klokere av hva de sier, eller blir sikrere på hva og hvem vi bør stemme fram til å lede oss..

Jeg har nettopp ryddet i mange papirer – fikk ånden over meg da jeg leste i DT at det (å rydde) ville bidra til “en rikere hverdag”. Og det stemte! Jeg kom over mange fine dikt, blant annet et dikt av Harald Sverdrup som jeg bare MÅ dele med dere i disse ‘starten på valgkamptider’:

STEMMESEDDEL

Stem på havet,

stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,

stem på havets plankton og hvalenes kjærlighetskonserter,

stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg

og tankefulle utsikter,

stem på grunnvannet og Mose slag på berget,

stem på dype daler tonende som trompeter

av bygg og hvete,

stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,

stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.

Stem på byer med trær rundt alle hus

og solsikker i kjørebanene,

stem på langsommer biler med blomsterkasser på taket,

rødkløver og løvetann i hjulene

og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderenes ansikt av pergament

fordypet av hieroglyfer,

stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.

Stem på murerens balansegang med stein på stein

stem på hammeren som slår inn sine argumenter

for en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,

barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt

av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl bak traktoren.

Stem på samer, kvener, kvinner,

stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,

Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,

stem på din sønnesønns gråt,

stem på din datterdatters første smil.

Stem på dem som aldri får fred

før verden blir en munnfull fredeligere.

Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,

å slukke helvete.

 

Da gjenstår det bare å si: GODT VALG! når den tid kommer…

Dårlig råd eller en rikere hverdag?

”Slitsomt og stigmatiserende å ha dårlig råd” var overskriften på en av artiklene til Klikk.no Foreldre Nyhetsbrev, som jeg fikk på epost for noen dager siden.

– Jeg føler meg ikke fattig, men jeg har helt klart veldig dårlig råd, sier Cecilie Dahl (31).

Osloinnflytteren er alenemamma til Nadia (2).

Det er godt hun skriver at hun ikke føler seg fattig, Cecilie Dahl, men jeg har tråkket i lignende sko og kjenner meg godt igjen i følelsene av hvor slitsomt det er med å være i konstant underskudd på ”kronasje”. Jeg kunne ha skrevet kapital, men det gjør jeg ikke fordi jeg er av den oppfatning at kapital ikke bare handler om pengeverdi, men også om livsverdi.

Den som har fått barn har en stor menneskekapital. Den som er frisk har en stor helsekapital. Den som har venner har en stor vennekapital. Det samme gjelder for de som har familie, fast arbeid, godt husvære, nærhet til naturen (for de som setter det som en viktig verdi) og lignende kapitaler.

Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i følelsen som Cecilie Dahl beskriver. Hun er modig som tør å beskrive den, fordi det er sårbart og fordi kan være en nedverdigende følelse, en type underlegenhet.

Hvorfor jeg hadde lyst å kommentere artikkelen var fordi jeg skulle ønske at samfunnet (les: media) også ville vektlegge å beskrive ulike livsverdier som kapital. Men trenden er motsatt; alt blir ”kronasjeverdisatt” fra hva det koster å behandle kreftsyke pasienter hjemme til å reparere verneverdige bygninger. Alt i samfunnsøkonomien handler visst bare om kroner (øre behøver vi ikke lenger nevne!) og ikke om menneskelige verdier.

En rikere hverdag

Men så kom Drammens Tidende med en artikkel i sitt boligmagasin – også det for noen dager siden – hvor overskriften var ”Ryddige hjem bidrar til en rikere hverdag”. Hm!

Birgitte Lange har gitt ut en bok som heter ”Rikere hverdag. Glede her og nå” med flere hundre tips til hvordan man på enkle måter kan få  mer glede og glød inn i hverdagene. Ett av rådene er, kanskje noe overraskende, å rydde!

Hm! igjen. Jeg siterer videre:

- Det jeg har erfart, er at ytre kaos lett blir til et indre kaos. Det gir ro og oversikt å ha det ryddig har du en hyggelig bolig å komme hjem til, gjør det livet ditt bedre, mener Lange.

Artikkelen skriver videre om at dette starte med en nettside kalt flylady.net i 2001. Nettsiden bruker mye humor, og ryddeforslagene skal være gjennomførbare for selv den mest kaosrammede sjel…

Livsverdier

Ok; hva vil jeg med dette? Bare belyse hvordan verdier kan bli beskrevet i media, og hva som påvirker meg – og sikkert andre – til en positiv tankegang. Verdier handler ikke bare om penger, kroner, men minst like mye om ’det andre’; selve livet vi lever alene eller sammen med andre.

Bloggcamp med de unge :-)

Dag 1 – fredag 25/6 2010

Vi pakket sekker, soveposer og telt, og benyttet NSBs komfort til Sørlandets perle. Joda; vi har en bil, men vi har også kundekort på toget, og benytter det så ofte som mulig!

Dag 2 – lørdag 26/6 2010

Vi sov godt i vårt nyinnkjøpte telt i Bloggcamp’en, på Odderøya i Kristiansand, med nyyydelig vær. Vi er “de gamle” sammen med de unge, og vi kjenner oss sååå godt ivaretatt og inkludert Dette blir spennende!

Jeg ser fram til å møte andre bloggere, twittervenner og lære nytt. Samboer Even er kanskje ikke like ivrig blogger som meg, men han får sikkert inspirasjon her. Hvert fall koser han seg!

Scenen til bloggcamp’en ligger i idylliske Bendiksbukta, og den første til å holde foredrag var Cecilie Staude fra BI, om:  ‘Blogg – ditt personlige varemerke’.

Kristin Oudmayer var neste kvinne, om: ‘Fra blogginnlegg til bok’ – hennes vei via blogg til å bli forfatter av ‘Fordi jeg fortjener det’, også kalt Mobbeboka.

Jeg blir stolt av å høre dyktige damer som holder foredrag, i tillegg til at jeg suger til meg av lærdom!

Moro også å høre ‘bloggnytt’ fra Sverige; Simon Sund og fra USA; Arnt Eriksen. Workshopen var nyttig og spennende; her fikk vi være sammen med “gutta boys” fra blogg.no. Fint å kunne stille spørsmål om det en selv er opptatt av og lurer på, og få andres innspill med en gang.

For meg var det ekstra hyggelig å møte Kristin Oudmayer (‘vrangest’ på twitter) og Célin Thommesen (‘sjefsengel’), siden jeg har tvitret med de et helt år! Vi delte ut hjertelige klemmer til hverandre, og fikk pratet litt. Men siden Even og jeg var litt trøtte på lørdagskvelden mistet vi derfor sosialt samvær og en flott konsertopplevelse med de andre deltakerne, men men…

Dag 3 – søndag 27/6 2010

Even og jeg puttet propper i ørene da vi la oss i teltet, og sov godt den natten også. Vi koste oss videre denne siste bloggcampdagen med hyggelige mennesker og vidunderlig vær Super kombinasjon med faglig innputt og nye bekjentskaper!

Martin Bekkelund og Even Sandvold Roland hadde innlegg om ‘Opphavsrett på internett og forbrukermakt’. Veldig moro å høre “historier fra virkeligheten”, samt få god info om viktig tema. Videre fikk vi besøk av Stormberggründeren Steinar J. Olsen som – i tillegg til å holde foredrag om ‘Trenger en bedrift blogg, Facebook og Twitter?’ – også tok et lite filmklipp hvor Even og jeg sitter til venstre (foran Steinar), og Célin sitter til høyre

Thomas Moen & co fortjener en stor takk for vel gjennomført Bloggcamp 2010!

Min skjønne niese har Asperger syndrom

Min ene skjønne niese (jeg har fire skjønne nieser=jenter/unge damer som jeg er tante til) har Asperger syndrom. Men egentlig er det ikke det – syndromet – som jeg skal skrive om, jeg skal skrive om min ene skjønne niese. Her vil jeg kalle henne for Anna. Det er altså ikke det hun heter, men dere som kjenner meg vet hva hun heter og for dere som ikke kjenner meg spiller det ingen rolle.

‘Anna’ er langt opp i tyveårene. Hun fikk sin diagnose da hun var cirka nitten år. For henne var det en lettelse å få en “kjent” beskrivelse av hvordan hun selv opplever seg og sitt liv. Men en person som får en diagnose er jo ikke mer lik andre personer med samme diagnose enn andre personer med andre diagnoser er lik andre. Min kjære niese ‘Anna’ er en person som har en fantastisk evne til selvrefleksjon, en selvrefleksjon som kan danke ut enhver av de hundreder (?) personer som jeg kjenner. Jeg kunne ha nevnt mange eksempler, men det er ikke poenget her. Det som er poenget er noe hun fortalte meg i dag. Vi bor på hver vår kant av landet, men i dag har vi sett hverandre og fått være sammen i flere timer. Da er det lettere å prate om “alt” enn når vi bare snakker i telefonen.

Litt forhistorie: ‘Anna’ har gjort noe av videregående skole, men ikke alt. Hun ønsker – som “alle” andre å gjøre dette ferdig. Men er det lett? Å nei; å finne den riktige personen med nok backup i sin ledelse, som igjen har økonomiske midler, eller orker å mase (MASE!) om disse midlene, slik at ‘Anna’ kan få den faglige og menneskelige kompetansen som skal til for å kunne fullføre vgs på sine premisser (hva heter det på “fint”?) det er som å lete etter gull i elva når alle de andre gullgraverne avsluttet syv år før du kom.

Litt mer forhistorie: ‘Anna’ har prøvd seg på et uttall av (såkalte) tilrettelagte arbeidsplasser. Ja! jeg kaller de for “såkalte” tilrettelagte. Jeg var selv på besøk til en av de, og slik som ‘Anna’ ble tatt imot og “lagt til rette for” var bare en vits. Det var overhodet ikke på hennes premisser. Når man har et så stort sosialt handicap (som jeg vil kalle det å ha Asperger syndrom), blir man utrolig dyktig på å kjenne om andre godtar en eller ikke. ‘Anna’ er ikke alltid like god på å lese av ansiktsuttrykk eller kroppspråk, men hun sanser veldig andre menneskers indre holdning.

Nå har det vært slik en stund at ‘Anna’ har funnet seg tilrette på arbeidsplassen (den nyeste). Hun fortalte meg ulike ting som hun har jobbet med i forhold til sin personlige utvikling. Jeg vil ikke nevne det her, men jeg blir så imponert! Hva denne min kjære niese som bare er i tyveårene har ervervet seg av selvdisiplin og personlig utvikling. Det skal nevnes at hun har hatt mange tunge år med sterk angst, i tillegg til alle de andre utfordringene; som å se jevnaldrene studere, få seg kjæreste, sertifikat, reise på turer med venner… så uendelig mange ting “alle de andre” gjør som ikke ‘Anna’ kan tenke på å kunne gjennomføre.. alene. ‘Anna’ har en fantastisk nærfamilie; foreldre og søsken som stiller opp hundre prosent. De er svært glad i hverandre, og er hverandres støtter i ett og alt. Ære være!

Til høsten har ‘Anna’ fått muligheten til å ta to fag på Voksenopplæringen. Er ikke det flott? Jo… men nå kommer det som er SÅ trist… ‘Anna’ jobber 50%, det er maks av det hun kan makte, og hun liker seg. Men målet hennes er jo å avslutte videregående skole, så derfor er det flott å få to fag nå, MEN hun klarer ikke både to fag + 50% jobb, når 50% er maks av det hun har kapasitet til. Vet dere hva hun får beskjed om????? “Take it or live it!” Hun får ikke lov å jobbe mindre enn 50%!!! Hva gir du meg??? Er det lov å stille slike betingelser? HVA? De to fagene utgjør 3 timer x 2 i uka. Det vil si ikke 3 skoletimer, men 3 klokketimer.

‘Anna’ er fortvilet. Hun sier at det å tenke på å skulle konsentrere seg om skolefagene vil kreve mye. Det krever enda mer å tenke på at hun må gå på jobb etter disse timene. Hun går (atter en) sommer i møte med usikkerhet for høsten og hvordan hun skal klare å takle den. Egentlig skulle hun fått lov å glede seg fordi hun endelig har en jobb hun liker, og fordi det ser ut til at hun kan få gjøre ferdig noe hun har som mål. Isteden gruer hun seg fordi det ikke blir tatt hensyn til hennes begrensning – hennes begrensede kapasitet – men hun blir overstyrt i en alder av mange-og-tyve år fordi hennes stemme ikke blir hørt!!! HVA?? Hvorfor kan hun ikke få være med å legge til rette for det hun selv makter? Er det ikke en menneskerett å få ha et liv hvor man har mulighet for å kjenne på mestring? Hva er hjelpeapparatet til for om ikke det er for at de menneskene man skal hjelpe kjenner seg møtt og hjulpet??

ALLE gode forslag mottas med takk!

Konsentrere seg om èn ting..

Det er ikke lett for meg å konsentrere meg om én ting om gangen!
Har alltid hatt det sånn: mange baller i lufta.. slett ikke alle kommer ned, eller hvis de kommer ned så havner de ikke der de skal.

Hvor vil jeg med dette?
Nå er jeg inne i sosiale-medier-fasen, og da! er det mange mange ting å konsentrere seg om.. Men heter det å “konsentrere seg om mange ting” egentlig? Konsentrerer man seg når man ikke kan samle seg om én ting om gangen?

Sånn som meg; jeg vil gjerne være flink til å skrive, til å lage blogg, til å legge ut bilder, til å gjøre noe slik at jeg blir kjent…. You name it. Det er et håpløst prosjekt, antakelig. Og nå er jeg så gammel at jeg burde vite bedre!

For “hundre år siden” lagde jeg min egen nettside. Ja, faktisk! i 1997 må det ha vært. Det var gratis på noe som het tripod.com. Antakelig var det vi i dag kaller en blogg Jeg lærte det av eldste sønnen min som da var 14 år. De hadde om dette i et prosjekt på skolen, og jeg – som syntes internett var et genialt medium – kastet meg på for å lære. I intensive to uker satt jeg med nettsiden/bloggen min. Den ble ganske fin, husker jeg. Svart bunn – moderne! – og med svart/hvitt bilder som jeg hadde scannet. Det var litt tungvint i den tiden.. ikke digitalkamera, selvom vi var en av de første som hadde det nyeste som regel. Mannen min var ganske nysgjerrig og ivrig på alt av ny teknologi som han kunne prøve.
Men tilbake til min nettside; data’n kræsja… vanlig på den tiden. Liten kapasitet, det tok jo evigheter å laste opp/ned ting og tang. Ikke var det så mange jeg kunne dele denne siden med heller – før Facebook og Twitters tid, selvfølgelig. Folk hadde jo knapt nok mail, og hvis de hadde det så sjekket de den ikke… Dét var gamle dager det! Men obs! det er bare 13 år siden

Jeg opprettet Facebookprofil for snart 4 år siden, min første Twitterprofil for snart 1 år siden, og denne bloggen omtrent på samme tid. Riktignok har jeg vært inne og hatt en nettside via et firma. Skrevet bloggposter i forbindelse med en annen jobb, og hatt egen (ikke operativ) nettside i 3 år.
I løpet av høsten i fjor fikk jeg endelig ordnet meg en operativ nettside til mitt nystartede firma Alven, og nå etter nyttår har jeg lagd en ny fagblogg til nettsiden, pluss opprettet enda en Twitterprofil til den nye fagbloggen.

Når jeg skriver det slik som ovenfor kan jeg kanskje bli litt imponert av meg selv, men det viktigste nå er jo å drive mitt nystartede firma; Ressurs – og kvalitetsveiledning for barnehager, allikevel surfer jeg rundt på nettet og finner stadig noen som jeg blir imponert over og bittelitt misunnelig på, fordi de er så flinke!

Jeg må nok hele livet jobbe med dette å avgrense meg for å bli flink til noe.. vanskelig øvelse, men øvelse gjør mester! Det er en trøst

Og NÅ kommer jeg til saken….
av mange jeg beundrer, som jeg blir begeistret av og litt misunnelig på…
se på denne nydelige fotobloggen som jeg kom over, som Elin Sire har!!!!
WOW og atter WOW!

HVA GJØR MISUNNELSE MED MEG?

BLIR JEG MISUNNELIG?

Det tok mange år før jeg oppdaget at jeg egentlig er et konkurransemenneske. Fordi jeg ikke likte å konkurrere trodde jeg ikke at jeg var et konkurransemenneske, men det var nettopp det motsatte! Fordi jeg ikke likte tanken på å ikke skulle være best likte jeg ikke å konkurrere…

Når det er noe jeg brenner for, engasjerer jeg meg sterkt med meningene mine og følelsene mine. Jeg vil også gjerne være synlig – og … tankesprang – kanskje har jeg her forklaringen på hvorfor jeg helst vil være best i ting; da blir jeg mer synlig?

Slå sammen det å brenne for noe og engasjere seg sterkt, med ønske om å være synlig. Hva får du da? En person som blir misunnelig hvis (les: når) andre brenner for samme sak og engasjerer seg sterkt, og i tillegg får oppmerksomheten om saken, og derved blir mer synlig enn meg!!! *livskrise*

Skjønner du hva jeg snakker om? Ikke? Da kan du bare hoppe over resten av blogginnlegget, eller ta det som en erfaring i møte med andre som eventuelt er som meg.

Svaret på spørsmålet i overskriften er: JA!

Nytt spørsmål:

HVA GJØR JEG NÅR JEG BLIR MISUNNELIG?

Det beste grepet jeg har funnet utav er å beundre de som ”vant”. Her: de som fikk oppmerksomheten om saken som også var mitt sterke engasjement.

Hvordan beundrer man noen ”slike”?

Hvis man kjenner de, eller har mulighet for kontakt, kan man gi de konkret, verbal feedback. Eller på godt norsk: si til de (eventuelt skrive til de) at det de gjorde for saken – enten det var å skaffe PR (norsk: omtale) eller få gjennomført noe på sakens vegne var suverent bra, godt, og liknende uttalelser.

En kjerne ved denne beundringen er at ordene fra meg må definitivt komme fra hjertet.

Og her kommer nok den største – og jeg tror; den beste – bearbeidelsen av misunnelsen inn.

Når jeg pålegger meg selv at gode ord skal komme fra hjertet, må jeg fylle tankene mine med noe som er positivt. Denne personen som jeg misunner er dyktig. Denne personen som jeg misunner kan jeg lære noe av. Denne personen som jeg misunner har gjort noe bra for en sak som jeg også syntes var viktig. Summen av disse tankene går i pluss.

Noe annet; når man gir bort disse gode ordene til den man (først) misunte, blir vedkommende som regel tydelig glad! Den som gjorde den gjerningen man selv skulle ønske man var blitt synlig for setter pris på å få anerkjennelsen min.

Svaret på spørsmålet i denne overskriften er:

Ved å beundre den/de man misunner, blir misunnelsen borte – eller; hvert fall – blir misunnelsen betydelig mindre!

Ett av mine selvlagde mottoer er:

”Man blir alltids holdt nede og med beina på jorda, av ting som skjer i livet. Det er ingen (nesten ingen?) som blir svevende opp i lufta så lenge, selv om de får positiv omtale.”

Hva gjorde at skrev dette blogginnlegget i dag?

Svar: det var gårdagens oppslag i Dagbladets lørdagsmagasin

http://www.dagbladet.no/2010/01/29/magasinet/pa_tomannshand/skole/havard_tjora/10160071/

HVEM ER JEG MISUNNELIG PÅ AKKURAT NÅ?

He, he… du har selvfølgelig gjettet svaret:

Ja, jeg er misunnelig på Superlæreren Håvard Tjora!

Han fikk en sjanse i et TV-program, han gjorde en god, meget god jobb, òg.. en viktig ting; han benyttet sjansen til å forkynne det som mange, mange med ham i norsk skole opplever: det må konkrete forandringer til i skolesystemet.

Håvard Tjora konkretiserer.

Akkurat dét tror jeg han vinner på; å konkretisere. Sette fingeren på de helt dagligdagse, konkrete utfordringene som ikke blir løst slik skolen og lærerutdanningen er organisert i dag. Lærerne er utdannet til å undervise; de har ikke fått utdannelse i alle de utrolig mange andre disiplinene som de også absolutt! bør være gode i, for å få kravene mot seg til å bli sånn noenlunde tilfredsstilt.

Jeg er ikke misunnelig på Tjora fordi han har funnet ut av disse konkrete sakene som er det norske skolesystemets utfordringer. Nei, disse konkrete utfordringene har nemlig jeg også sett… og selvfølgelig mange med meg/oss.

Jeg er misunnelig fordi Tjora fikk stemmen til dette; dette som jeg brenner for og engasjerer meg sterkt i, og som jeg gjerne skulle vært den som ble synlig med.

Jeg misunner Tjora fordi han er god til å uttale seg om disse utfordringene. Han er forbasket god og klar og tydelig og lett forståelig og.. og.. ja i det hele tatt!

HVA GJØR JEG MED MIN MISUNNELSE I DAG?

Jeg har allerede gjort noe; jeg har snart skrevet ferdig dette blogginnlegget

Kanskje Håvard Tjora leser det … ikke så farlig eller viktig akkurat for ham nå, tror jeg. Det mangler nok ikke på positive tilbakemeldinger etter et godt intervju i Dagbladets lørdagsmagasin.

Men kanskje, kanskje skjer det noe positivt etter Tjoras uttalelse, med norsk skolesystem – skolestruktur – og med lærerutdanningen?

Svaret på det siste spørsmålet:

Jeg har bestemt meg for å bli oppriktig glad hvis andres dyktighet i en sak som jeg brenner for, gjør at vedkommendes engasjement og synlighet – som jeg misunte – fører til framgang for saken!

Svaret på spørsmålet i overskriften blir altså:

Jeg blir glad!

…….

Et paradoks, men det er da noe?